[ bellman ]

To rockebautaer slipper album med få ukers mellomrom, og begge innfrir. Men hvilket album er egentlig best? Spiller det noen rolle? Det i utgangspunktet bedritne sosialdemokratiske mantra ”Her er vi alle vinnere!” kan for en gangs skyld brukes i en positiv betydning.

Hva METALLICA gjelder, kan man sagtens gjøre innsigelser på bakgrunn av albumets produksjon og lydkvalitet, men den digitale verdens prøvelser til side: Intet kan overskygge det faktum at California-kvartetten leverer et meget sterkt produkt. Tør man kalle det en nydebut (tidl. ”comeback”)?

Nu hadde bandet for så vidt ingenting å tape; alt ville vært bedre enn nok en St.Anger-aktig nü-metaldiaré. Men, og det er man Manitou i evighet takknemlig for, på Death Magnetic har den trend-masturbering man uvegerlig ville kunne forvente av businessmenn av Ülrichs kaliber, måttet vike for de i dagens musikkindustri så undervurderte verdier låtskriving og lyrikk.

Man kan faktisk vanskelig komme utenom floskler av typen ”dette er ekte Metallica”. Selv forhåndsreklamen innfrir, for hele menyen – fra riff og lyrikk til låtlengder – lukter virkelig av …And Justice For All; her bys vi på mer thrash, aggresjon og dynamikk enn Black Album-aktig hit-makeri (forøvrig ikke negativt - den gang da …). Ett eksempel blott: Åpningssporet ”That Was Just Your Life” er symptomatisk for stoda. Jeg aner mer enn et hint av slayersk inspirasjon her, og da er jeg i grunnen solgt.

AC/DC er det jaggu vanskeligere – for ikke å si direkte uønsket – å stille krav om musikalsk fornyelse til. Australsk boogie-rock virker på samme måte som én del Jack Daniels og tre deler RC Cola: det gjør så jævlig godt i en stakkars hode, mage og syndige sjel hver jævla gang.

For å bevare det symmetriske forholdet mellom denne anmeldelsens enkelhet og albumets ditto: Black Ice er utvilsomt bandets beste siden Razor’s Edge – og det er død og pine en myndighetsalder siden! På den annen side nytes det faktisk oftere fotball-VM enn nye AC/DC-slipp. Åpningssporet “Rock’n'Roll Train” er uansett verdt ventetiden, derom strides selv ikke de lærde.

[On a related matter, som det heter: Grattis til Rebolt for årets pr-skup i Classic Rock!]

Fjoråret sjenket oss Übermensch, tidenes beste Raga Rockers-album – og dermed også Norgeshistorie. I skyggen av rockekolossene begikk imidlertid Michael Krohn enda en genistrek, med sine EASY RIDERS. Forventningene, samt min blasfemiske sendrektighet med å slå kloa i Oslo City Blues, bandets andre åpenbaring, gjør muligens min mottagelse i overkant ekstatisk.

Tekstene vil enhver Raga-mann kunne gå god for, men musikalsk møter vi en del overraskelser. Nuvel, med ordet blues i tittelen er man jo forsåvidt advart, men sjangerleken stanser jo ikke der: Krohn et al skamferer sitt rockerykte for evig ved å galoppere inn i både hestejazzrytmer (”Du er en taper”) og slentrepop av Jan Eggum-typen (”Skutt) … og vi liker det!

Liker gjør vi også til gangs åpningssporet ”Kjør på”, ”Lille venn” og “Tidløs” – som alle er atskillig mer musikalsk tro mot Raga-formelen. Det finnes faktisk ingen grunn til ikke å investere i dette albumet, som EMI/Virgin i sin endeløse generøsitet publiserer som en dobbeltutgivelse – inklusive det lenge arkivforviste debutalbumet. It’s a deal, it’s a steal!

Vil den spanske grøsseren [•rec] danke ut serieprodusert japansk fryktfilm for godt? Spanjolene kan sin skrekksjanger, så man håper og tror så.

Nå får vi ikke se all verden i traileren , men etter forhåndsomtalen i ymse filmperiodika å dømme, er dette årets horror-happening (noe The Happening overhodet ikke var). Det er muligens et godt tegn, om ikke et etterlengtet et, at Hollywood-versjonen allerede er på trappene.

Trailer nr. 2 er imidlertid megetsigende, eller -skrikende. Her bys vi rett og slett på et opptak av det spanske premierepublikummet, som ser ut til å svette og vri seg godt – med unntak av de som kryper sammen og lukker øyne og ører.

Filmen hadde premiere i fjor høst i Spania. Får vi litt god setevæter-underholdning på norske kinoer snart?

Dette er temaer som visstnok er “utdebattert” i VGs debattforum. Kommentarer forblir overflødige:

Påstand: Faktum: Det gis ikke ut god musikk lengre. PETE MOLINARI er unntaket som bekrefter regelen, eller omvendt. Grunnen til at dette er lyttbart, er åpenbart at det høres gammelt ut.

http://www.myspace.com/petemolinari

Nordisk råds litteraturpris tilfalt i år Naja Marie Aidt for novellesamlingen Bavian. En slik tildeling er grunn nok til å sky boken, da det tilhører sjeldenhetene at direkte potent litteratur belønnes; som regel slenges laurbærkransene i retning pompøse, politiske vattnisser av Dag Solstads stakkarslige kaliber. Så godt å la fordommene bli taklet i knehøyde, for en gangs skyld.

Å lese og fordøye Aidts tekster er en gjennomført ubehagelig, men forbannet givende prosess. Sterkest inntrykk gjør kontrasten mellom tekstens eksplosive situasjoner og den nøkterne, nærmest kliniske fortellemåten. Novellenes personer er fullstendig refleksjonsløse (selv om leseren umulig kan forbli det), og da oppleves Aidts noenlunde minimalistiske språk riktig. Er det ikke et ord som heter formfullendt?

I sum møter denne leseren i Bavian det som må være blant de siste års sterkeste litterære opplevelser.

Vel tilbake fra en langhelg i hovedstaden, kan man fordøye inntrykkene fra det kulturelle evenement som forårsaket turen. Mitt første møte med IRON MAIDEN i levende live ble et særdeles hyggelig et.

En del hindere måtte forseres. Den stekende heten var ille, mangelen på drikkevarer verre; arrangøren presterte å gå tom for alkoholfrie alternativer en time før konsertstart. De har vel mindre å frykte fra oss øl-nektere enn fra den brune berme, antar jeg.

Desidert verst var Steve Harris’ datter Lauren Harris – som av uforståelige årsaker ble jaget opp på scenen som forband for forbandet, Avenged Sevenfold (som bare var kjedelige). Maiden-fansen i møljen foran scenen var selvfølgelig ekstatiske, de fleste andre noenlunde høflig applauderende, mens vi som har peiling på musikk ristet oppgitt på hodet.

Wikipedia kan i alle fall anføre at “she’s known for playing without shoes or socks. This has caused somewhat of a commotion in the rock world.” Akkurat, ja. Det overskygger uansett ikke det faktum at jentungen ikke kan synge. Via Jørum fant jeg heldigvis ut at andre deler av Harris-familien fremviser talenter.

Og hva er det å si om Maiden? Profesjonelle artister, no less. “The Clairvoyant”, “Moonchild” og “Can I Play With Madness” sitter som fanden, men det er ikke til å komme ifra at det først og fremst er materialet fra Powerslave som kan kalles uovertruffen metall-kunst. En konsertåpning bestående av “Aces High” og “2 Minutes To Midnight” burde væte de fleste bukser.

Ellers kan det anbefales å gå på fylla på Lillestrøm. Styr likevel unna Martins på fredager, da 18-åringene allernådigst får adgang. Så vet man vet.

Gud bedre, youtube kan innimellom være en skikkelig godtepose for far. Span inn “Sister Anne” – med MC5 og gamle Kilmister. Suverent og potent rockefot-materiale!

Den harpe-spillende transeartisten BABY DEE lokker til seg musikkjennere med “The Earlie King”, en slags modernisert versjon av Göthes sorgtunge “Der Erlkönig”.

Jeg er i alle fall fanget, og har for lengst bestilt albumet Safe Inside The Day. Smakebiter kan fås i myspace-universet, og “The Earlie King” kan nytes ulovlig nedenfor. Anbefales.

Baby Dee: “The Earlie King” [mp3]
Baby Dee: “The Earlie King” [mp3]

Mitt gjensyn med Motörhead, et av de mange i rekken, skulle bli det mest spesielle: The Loudest Band in the World™ begynte sin konsert med et minutts stillhet.

Norway Rock Festival i Kvinesdal er fullbrakt, men den lydløse, luktfrie døden har kvalt to liv og all glede. Den norske rockefamilien er liten, og vi hadde ingen å miste.

[PS: Uansett hvilken grunn Turboneger måtte oppgi for sin kansellering, og uansett hvor mye av honoraret som måtte brukes til avlat, har jeg mistet en smule av den respekten jeg hadde for bandets profesjonalitet.]