[ bellman ]

Svenskene har lenge kunnet koke næringsrik kulturell suppe på sosialrealismens spikere, og samfunnskommentaren er da også i høyeste grad ivaretatt i Tomas Alfredsons La den rette komme inn, om enn i symbolsk form. Det definerende krydder i akkurat denne suppen er imidlertid det vandøde element – vampyrer.

Nu er det jommen ikke laget mange gode vampyrfilmer gjennom celluloidhistorien; jeg kan minnes at første installasjon av Blade, samt John Carpenters Vampires, ikke var så verst tidtrøyte, og From Dusk Till Dawn var jo direkte fornøyelig. Men ellers er dette en subsjanger som er viet pompøse sviskeskildringer av kjønns- og moteforvirrede østeuropeiske grever, alternativt fremstår de falmende filmatiske forsøkene som impotent action av typen Night Watch.

La den rette komme inn pløyer ny mark. Siden film først og fremst er et visuelt medium (hører du, von Trier, din jævel!), kan vi ta det viktigste først. Den er smakfullt og forbilledlig (!) fotografert, og dens landskap er trist, kaldt, gjenkjennelig og ytterst passende for den simple – i ordets høyst positive valør – historie som fortelles.

Historien skal her forøvrig ei berøres, da jeg nøyer meg med å konstatere at det forsatt, med de riktige menneskene foran og bak kamera, lar seg gjøre å lage filmatiske mesterverk uten å ty til manusmessige c-moment. Jeg har ikke lest boken Alfredsons film bygger på, men på skjermen føles den høyst økonomiske omgangen med dialog forbannet riktig. Om sammenligninger kreves, kan Brian de Palmas Carrie være selve antitesen – lenger strekker jeg meg ikke.

Den mørke sesongen og melankolien denne fremprovoserer i et sunt menneskesinn, gjør det tvingende nødvendig for oss å kunne nyte filmer av denne typen. La den rette komme inn er i sannhet en selsom opplevelse. Det vil utvilsomt ikke være en riktig beskrivelse av den amerikanske versjonen, som visstnok skal være under planlegning.

[En liten spoiler, men mest skryt]

Se for deg følgende: Man kommer hjem fra det som sannsynligvis er årets filmopplevelse – Craig Gillespies Lars and the Real Girl, meget mulig bedre enn No Country for Old Men (I shit you not) – og opplever straks tiårets største filmkvalitetsmessige sprang når man, mens man venter på selskap i sofaen, hoderystende blir sittende og se på Coyote Ugly (2000), som for sikkerhets skyld sendes både på TVN og Fem. C’est la Hollywood.

Kor som er; man har nettopp “tørket et støvkorn” fra øyekroken fordi et lokalsamfunn i sorg nettopp har begravet en oppblåsbar sexdukke. Det er i slike øyeblikk man forstår at alle de bortkastede timene som vitner til septikkstrømmen fra Hollywoods faktisk er verdt det, så lenge man en gang eller to i året velsignes med den typen historiefortelling Gillespie her har prestert.

Jeg er relativt bevandret i Marvel-universet, og har likt mangt og meget som stammer derfra. Men IRON MAN har jeg aldri fått særlig taket på. Det samme kan jeg si om filmen.

Alt er såre vel rent teknisk. Jeg har da heller aldri blitt skuffet av datakunsten i denne typen filmer. Kvalitetene på historiene har selvsagt variert, men her innfrir for så vidt Iron Man.

Bøygen er og blir rollefigurene. Og her sliter nesten samtlige filmer som prøver å overføre superheltenes liv og levnet fra papir til – øh – harddisk. De fleste regissører og manusforfattere står fritt til å velge fokus, men resultatet er som oftest tåkete. Vi får parafrasere Jan Eggum, og spørre: Kor e alle anti-helter hen? Spider-Man-filmene er ålreit tidtrøyte, men noe skurrer når giganter som Sandman, Dr. Octopus og Hobgoblin reduseres til karikaturer (!). Den ytterst komplekse Magneto lider samme skjebne i X-Men-filmene.

Men dette problemet har jo ikke Iron Man, sier hans forkjempere. Akkurat. Iron Mans problem er at han ikke har særlige fiender (eller venner) å boltre seg med – i alle fall ikke i denne filmen. Ja visst er det”bare en actionfilm”, men vi trenger da litt tyggemotstand?

Nuvel. Direkte bortkastet var de drøye to timene ikke. Jeg mildnes betraktelig av å bli traktert med en sløy, slu og skallet Jeff Bridges som Obadiah Stone. Men jeg forventer atskillig mer futt, fart og faenskap i Iron Man 2 – når den tid kommer.

Det å gå inn i en kinosal med en plagsom visshet om at du har årets filmopplevelse i vente, er en følelse som vanskelig mætsjes. Det måtte i så fall være av den sjelefred man fordøyer sin kulturelle tilfredsstillelse under – omlag to timer senere, gjerne med en Jack & Coke innen rekkevidde.

Brødrene Coens nestbeste verk (Big Lebowski er fortsatt det Sanne evangelium her i heimen) er basert på Cormac McCarthys unge, men likefullt klassiske americana-historie fra et par år tilbake. Nå går selvfølgelig Hollywood programmatisk nådeløst inn for å gjøre septikk av selv det fineste bladgull, men Coen-brødrene er kapable herrer, og det må innrømmes at en indre jubel kan ha funnet sted da jeg leste om deres seneste prosjekt. Denne var ikke forgjeves, for her stemmer – og dette mener jeg virkelig – alt.

Fraværet av filmatiske konvensjoner er et fortreffelig faktum. Vi serveres en enkel historie, men den bæres av utypiske og tvetydige protagonister og antagonister i fellesskap. En umiskjennelig tørrvittig Tommy Lee Jones gjør sin beste rolle noensinne, og Javier Bardem legemliggjør det som kan være apokalypsens fjerde rytter – tilsynelatende påvirket av vekselvis englestøv og sobril. Djevelen han portretterer, Anton Chigurh, er – og dette er sagt av mange før meg – allerede en ikonisk filmskikkelse; ventetiden fra Chigurh påtreffer sine mulige ofre og måten han forlater dem på (avhengig av et myntkast – ”What’s the most you ever lost on a coin toss?”), er selvfølgelig bare øyeblikk, men oppleves som særdeles ubehagelige minutter og timer.

Men kvaliteten på denne historien som rulles ut, kunne nesten vært vår filmatiske opplevelse uvedkommende. Dette er nemlig en teknisk perfekt film. Roger Deakins’ fotografi (han maktet å gjøre den traurige The Assassination of Jesse James … til en visuell fest) og fraværet av et bedøvende og masende musikkspor, hever totalopplevelsen langt utover det man kan forvente av en meget god film.

I den grad jeg har noen innvendinger mot Coens bedrifter, må det være inkluderingen av Woody Harrelson – en notorisk plagsom udugelighet – på rollelisten. Rollen er imidlertid såpass liten at man ikke lider for lenge, ulikt Chigurhs ofre. (En triviell digresjon: Harrelson er sønn av Charles Harrelson, som i forbifarten nevnes av sheriff Bell i McCarthys roman som drapsmann av en føderal dommer i Texas i 1980, da handlingen i romanen og filmen finner sted.)

[Spenningen i det som gjenstår av filmåret 2008 kunne selvfølgelig ha bestått i om the Coens maktet å holde P.T.Andersons There Will Be Blood unna når vi skal gjøre opp status i desember. Men det finner jeg sannsynligvis ut allerede kommende helg.]

Det er sjelden man ser komedier – og det er ikke rart, så mye bedritne komedier som lages. Før noen rekker å innse tåpeligheten i dette utsagnet, vralter man raskt videre og konstaterer at filmer der graviditet og fødsler spiller en viktig rolle, aldri blir særlig minneverdige. (Korreksjoner mottas med takk.) Men la oss nu gi Judd Apatows verk en teoretisk sjanse.

Knocked Ups narrative struktur er som følger: Lat boms møter karriereblondine, full karriereblondine knuller lat boms, blondine blir gravid, de sedvanlige følelsesmessige forviklinger, happy ending. So far, so middelmådig. Dette skyldes i hovedsak et blodfattig manus og usedvanlig grunne rollefigurer til en utenfor-meinstrim-film å være. Enklere kan det ikke forklares.

Filmen rettferdiggjør altså knapt sin eksistens ut fra plot og hovedpersoner alene. Nei, her er det bifigurene som står for underholdningen – såpass ettertrykkelig at man, mens man lengter etter rulleteksten, etterlyser en egen film der disse fabelaktige filmpersonligheter virkelig kan få utfolde seg. Sorry, Judd – men dette verket er glemt før hodet mitt treffer puta i aften. Ring meg når Jonah og gjengen er oppgradert til hovedpersoner. (Og ja, jeg kjenner til Superbad.)

Viggo Mortensen har det med å være konge. Fantasy-konge er én ting, men han var jaggu – i mangelen på et dårligere uttrykk – helt sjef, ja, rett og slett konge, i A History of Violence også. I Cronenbergs nyeste episke arbeid, Eastern Promises, er Viggo fortsatt konge, selv om hans rollefigur ender opp som en ussel knekt i en utilfredsstillende fortelling.

Er det noe som holder mål i denne filmen, så er det vår staute danske. Mimikken er kaldt kontrollert, knappen sannsynligvis vridd over på ”stoisk” and beyond. Ingen skal beskylde Viggo for overspill, ikke her. Rollen passer ham udmerket, men suppa i håret er å finne i det faktum at han blir sørgelig alene. Middelmådigheter som Cassel og Mueller-Stahl er nettopp det, middelmådige og tamme – fullstendig uten den tryllesaften som kan gi selv en haltende historie muskler. (Naomi Watts’ prestasjon skal her forbli unevnt og glemt, slik den bør være.)

Som formel-tro thriller fungerer Eastern Promises greit, det er så. Og volden er realistisk og deilig plagsom (jeg tok meg selv i å juble innvendig under seansen i det tyrkiske badet: Herlig!). Og det er slik den bør være; man har da forhåpninger om grufulle scener når man benker seg til fest med en David Cronenberg-film.

Det er selve historien som er vanskelig å svelge. Det vil si, inntil et visst punkt fungerer den godt – og jeg frydes! Men så tramper melodramaet inn på scenen, et element som tidligere i historien ble holdt i sjakk – kamuflert som tragedie. Slikt er ytterst surt å bli utsatt for, forutsetningene for filmopplevelsen tatt i betraktning.

Ja visst er filmen måtelig underholdende. Men med tanke på det kvalitative spranget A History of Violence representerte for Cronenbergs filmspråk og epikk, blir Eastern Promises et spagat-aktig skritt tilbake – en smertefull skuffelse selv for den ikke mer enn middels kresne kinogjenger.

1|2|3|4|5|6

”Almodovar!”, sier alle, ”dette er jo som å se Almodovar.” Og ja, de har et poeng – hva nasjonalitet angår; i sin skyld- og skam-tematikk, og likevel lystige tone og humør er dette utvilsomt en spansk film. Men noen Almodovar-kvalitet (på sitt høyeste) er det langt ifra.

Filmen er til tider småvittig, slik vi forventer av det gode dramaet – vi vil helst le og gråte litt om hverandre. Billedskjønn er den også, akkurat som skuespillerne. Substansen er det verre med.

For min egen del er irritasjon den mest fremtredende følelsen debutregissør Arévalo fremprovoserer. Forviklingene virker plagsomt konstruerte, og personene er så fortapte i håpløs selvmedlidenhet at man får lyst til å gi dem en oppvåkning – kamuflert i form av en real ørefik. Sympati fortjener de i alle fall ikke, ingen av dem, og det er ikke et godt utgangspunkt for en film med denne tematikken.

Men når Arévalo henfaller til slik upassende og attpåtil falsk sentimentalitet, kan vi likevel tilgi ham – siden historien, eller ideen, er for halvhjertet formulert til å fortjene annet enn halvhjertet behandling. Hvilket igjen viser at vi ikke har med Almodovar å gjøre.

Christian Bale pinte seg ned i knappe 60 kilo for å fylle rollen som Trevor Reznik, den i tittelen nevnte proletar. Slikt tar seg vel og bra ut på en Oscar-søknad, men særlig effekt på publikum har sjokkslankingen ikke; til det er historien og det filmatiske håndverk for sjabert.

Vi har, dessverre, med en thriller fullstendig uten “thrill” å gjøre. Enhver med minimal kjennskap til populærkulturelle fenomen som Stephen King, Usual Suspects eller Fight Club, har handlingen klart for seg før halvtimen er gått.

Regissør Brad Anderson (The Shield, The Wire) vil mye, men feiler. Velplasserte kulturelle referanser hever kvaliteten i mange filmverk, men i tilfellet The Machinist er intertekstualiteten direkte plagsom – spesielt for kjennere av Dostojevski. Alt med måte, Anderson; du blir ingen Tarantino for de beleste klasser med det første.

I anstendighetes navn skal det nevnes at stakkars Christian Bale, som forgjeves har ofret muskler og underhudsfett, gjør en ok figur (!) i en skral (!!) film. Og filmmusikken er rimelig fet (!!!). Det redder imidlertid ikke The Machinist fra traurighetens hengemyr.

Ladies and Gentlemen of the Academy, dette holder ikke! Det var visstnok allment akseptert at Forest Whittaker var garantert Oscar for sin Idi Amin-rolle, men dette holder bare ikke, folkens.

Mye kan sies om historien, som er noenlunde tro mot boken med samme navn, men mer skal sies om Forest Whittaker. For Amin var i sannhet en skrudd skikkelse, og som hovedmann burde Whittaker ha nok å sette tennene sine i. Men sjelden har adjektivet “overspill” vært mer passende for en skuespiller-prestasjon.

Med overdrevne, grandiose fakter brauter Whittakers Amin seg gjennom filmen i spissen for et ensemble av rollefigurer som på sin side tilbyr mer likskap med pappfigurer enn mennesker. (Gillian Anderson er behagelig for øyet, men det er også alt.) Det er sagtens en prestasjon å skape en film så konsekvent over- og underspilt, Oscar-materiale er det uansett ikke.

Filmfotograf A.D. Mantles arbeid tar seg imidlertid bra ut; deler av filmen – spesielt de livlige utendørsscenene – er en fest i både fart og farger (dersom dette utsagnet skulle antyde eventuelle fordommer jeg måtte ha mot afrikansk kultur og lynne, er det totalt utilsiktet). At man i tillegg er så velsignet å ha det sene 70-tallets funk-lydspor å spille på, gjør også filmen godt.

Det er i det hele tatt synd at en såpass teknisk god film kommer til kort på grunn av slapt skuespill – og ikke minst et manus som presser en i utgangspunktet interessant semidokumentarisk historie inn i en upassende, uspennende og uengasjerende thriller-sjablong. Kjøp soundtracket, glem filmen.