[ bellman ]

Jeg nøler ikke med å ta et klart standpunkt imot den norske opinionen i Gaza-konflikten spesielt og Midtøsten-spørsmål generelt. Men jeg vil ikke kalle meg noen israelvenn. For meg handler dette om proporsjoner,
og mindre om politikk.

Her uttaler jeg meg ikke som indignert og engasjert medmenneske medplettfri samvittighet; jeg er da vitterlig ingen aktivist, og nøyer meg med å ha noen fadderbarn her og der. Men anyhow, det var dette medproporsjoner:

For finnes det ikke større og verre problemer i større og verre stilte områder? Noen som husker Darfur? Slike konflikter er selvsagt vanskelige å løse fordi de, akkurat som i Midtøsten, har klare religiøse og etniske sjangertrekk. Men følgene av slike konflikter er horrible, humanitære katastrofer som grenser til folkemord.

Det er derfor - og her kommer dessverre politikken inn i bildet - jeg blir en smule provosert over at denne fillekonflikten - og det mener jeg virkelig er den rette betegnelsen - i Gaza får så mye oppmerksomhet. Jeg kan bare anta at det skyldes at Israel-Palestina-konflikten er venstresidens hjertebarn, og at dette er utgangspunktet for medias prioriteringer.

Du trenger nemlig ingen mastergrad i medievitenskap eller sammenlignende politikk for å skjønne den rødgrønne tankegangen, enten den skjer i en regjering eller en redaksjon: et sionistbombedrept palestinsk spedbarn skaffer flere stemmer og lesere/seere enn et kapitalistfremprovosert sultdød-rammet sudanesisk spedbarn.

Kall meg en ignorant, men jeg bryr meg virkelig ikke om hva som skjer noe sted i Midtøsten. Verdensdelen, dens kulturer, ideologier og religioner har gitt og gir øvrige deler av kloden stadig hodepine. Oppmerksomheten som denne betente regionen skaper eller hyler etter, er høyst ufortjent.

Grunnen til at vi ikke slipper unna Midtøsten, er åpenbar. Det er rett og slett for mye historie og politisk kapital på spill for alle som er involvert. Og det er jo ikke så rent få … Den amerikanske presidenten, våpenlobbyister, LO-medlemmer, Vårt Land-abonnenter, Jihad-wannabe’s på gata i Islamabad, skoletrøtt ungdom på Karl Johan - alle mener vi noe om den lille lorten på kartet kalt Israel/Palestina.

Ja, det er trist at barn dør på Gaza-stripen, det er uhyre trist at barn dør noe sted i verden, for fanden! Men det dør altså flere barn andre steder enn Gaza, og det av årsaker som burde være mye enklere å avskaffe enn å drenere hengemyra i Midtøsten.

Forøvrig er det med undring jeg registrerer at Hamas’ grunnleggende filosofi er at hver palestiner er en soldat. Ingen er uskyldige sivilister, med andre ord? Når Gaza-palestinerne har venner som Hamas’, kan en saktens spørre hvorfor de trenger fiender.

Hvem faen kan tenke seg å se en 2 timer lang film om en serie tv-intervjuer David Frost gjorde med Richard Nixon i 1977? Vel, billettkøen begynner bak meg, så får mobben heller sitte og masturbere videre til Hollywood-smørja si.

– They can’t impeach me for bombing Cambodia.

The president can bomb anybody he likes!

I serien “Overskrifter som enkelt oppsummerer tiden vi lever i”, har vi i dag kommet til Dagbladet, som bringer nyheten om at

“PRESTER SLOSS PÅ JESU GRAV” [artikkel]

Overskriften – og følgesaken – illustrerer på eksemplarisk vis at religion alltid har vært og vil være uforenelig med en fredelig jordisk eksistens. Hva blir det neste? At folk begynner å drepe hverandre i Guds navn, lizzom?

Mye godt diskusjonsstoff om statlig rasisme for tiden, gitt … Dagbladet melder at Spesialenheten for politisaker (tidl. SEFO) har ilagt en arrestforvarer en bot på kr 3000 for å sagt følgende til en, hmmm, afrikaner av den mørkeste typen (tidl. kalt neger): “You are acting like a monkey boy”.Det er med beklagelse man må konstatere at selv utdannede mennesker i statlig tjeneste ikke alltid har greie på semantikk. Denne saken er altså i seg selv et forsvar for flere – atskillig flere! – norsktimer på alle alderstrinn.

For kan et utsagn som “You are acting like a monkey boy” defineres som rasistisk?  Enhver idiot ser selvsagt at så er tilfelle. Enhver noenlunde skolert person ser at det ikke er tilfelle.

Nøkkelordet her er “like“. Afrikaneren er ikke en apekatt, han oppfører seg som en, i arrestforvarerens øyne. Hvor vanskelig kan det være? Burvokteren må gjerne tuktes for å ha skjelt ut en arrestant, men rasisme er han ikke skyldig i.

At eks-SEFO gjør seg skyldig i noe som ligner overivrighet i tjenesten, så vel som rævsleiking av den kompakte politiske majoritet, for i det hele tatt å ta saken alvorlig, er en annen, og langt alvorligere sak.

The fact remains: Innfør et språkkompetent kjæremålsutvalg som kan luke ut åpenbart sludder før det når juristenes skrivebord.

Har vi fått høre ambulansepersonalets side av Ali-saken? Niks. Det trengs jo ikke når vi for lengst har vedtatt den hele og fulle sannhet om den ideologiske rasisme som råder i det norske helsevesen. Men på ren trass ytrer likevel én av disse negerhaterne i gult seg i et innlegg i Aftenposten i dag.

Og han innrømmer feilvurderingen. Den prehospitale nazisten innrømmer at han og kollegaen tok feil da de oppfattet den blodige nordmannen som pisset på dem og ambulansen som et ordensproblem, og ikke et akuttmedisinsk tilfelle. Hvorfor har vi ikke hugget hodet av dem for lengst? Å suspenderes og henges ut som potensiell drapsmann og holocaust-benekter kan ikke være nok. Vi behandler til og med Lommemannen med mer respekt enn slikt avskum.

Nu vel, fortvil ikke. Kohinoor Nordberg er nok så storsinnet og tolerant som antirasister pleier å være; forsøket på forsoning kommer nok tilbake i trynet på den angrende Vigrid-disippelen raskere enn vi kan nynne første takt av “The KKK took my baby away”. Hurra, er det ikke gøy å være født hvit og potensiell rasist, dere?

Slik ser VG.no ut i eftermiddag. Manuela Ramin-Osmundsen må jaggu ha det tøft. Og så hun som skulle være selve midtsidepiken i Historiens Mest Politisk Korrekte Regjering™.

Nu vel. Det er vanskelig å skjule den skadefryd som bobler i en stakkars anarkist i disse dager. Her i heimen har man mislikt vedkommende allerede før hun truet seg inn i regjeringskvartalet med kvoteringsgarden i ryggen.

Og sjelden har man vel sett en mer betimelig, målrettet pressekampanje mot et enkeltmenneske (barneombudet er det vi kaller collateral damage). Ja visst har Ramin-Osmundsen rottweilerne i landets største avis i hælene, men jeg kan ikke se annet enn at hun fortjener all tyn hun kan få.

Der noen hekser – som de jo nødvendigvis må kalles, disse ofrene for medias heksejakter – er havnet i trøbbel like ufrivillig som det er ufortjent, gjerne fordi de ofres av noen som står høyere på stigen enn dem selv, må andre finne seg i at egen mangel på politisk kløkt, gangsyn og anstendighet bringer dem inn i ubehagelig nærhet av grillkongene i Akersgata.

Ramin-Osmundsen tilhører sistnevnte kategori. Hun var politisk udugelig, og nå har hun jaggu sjøl gjort seg politisk uspiselig. Et praktstykke er det i alle tilfeller; jeg trodde faktisk det var umulig å tryne verre enn Valla.

Mitt ankepunkt i foreliggende sak er blott denne: Hvorfor lager VG alt dette spetakkelet for å tvinge fram mistillit til statsråden i Stortinget, når Stortinget på egen initiativ burde ha kastet seg over froskeeteren for lengst. Er de bedøvet av den grusomme aksenten hele gjengen?

Av og til er virkeligheten for god til å være sann. For å frakte en kirkeasylant til en demonstrasjon uten å risikere at vedkommende blir arrestert, har tv-pastor Egil Svartdahl fått konstruert en mobilkirke (!) – en kirke på hjul, no less. Med mindre VG har forvekslet 24. oktober med 1. april da – og det kan jo skje den beste (men som regel den verste).

Selv har jeg ingen respekt og langt mindre noen forståelse for det latterlige instituttet som kirkeasylet er. Er det å forstå det slik at hvis jeg har en mengde ubetalte parkeringsbøter som namsmannen vil prate med meg om, så kan jeg låse meg inne på – la oss si – et bibliotek (som for meg er et hellig sted), og der forvente å unndra meg lovmessig tvangsinndrivelse?

Anyway, selv en ufrelst hedning som undertegnede forstår hvor alvorlig Svartdahls stunt er for denne uformelle asylordningen. Det må da finnes grenser for idioti – selv blant religiøse?

Vi har det med å ironisere og sleivsparke over mannsgriser og bygdetullinger i Frp, men når sant skal sies – og en blogg er virkelig stedet! – er det få ting som er så stakkarslig og hyklersk som en såra og vonbroten sosialist. Sten Ørnhøi, folket har aldri hatt bruk for deg, så hvorfor er du her ennå?

Moro å se at Osenbanden, radioprogrammet med den tydeligste politiske agendaen siden Göbbels regjerte eteren, har skutt seg selv i både kne og fot. For nå ser det jaggu ut som den grusomme negerhateren Torild Fiskerstrand har fått en bystyreplass i gave – alt takket være Petre-programmets Pulitzer-verdige rasistavsløringer for skjult mikrofon. Mer av sånt, takk. Hører du, Moslet?

Hvorfor stemte jeg ikke i dag (heller)? Fordi stemmen min er verdiløs. Vi som ikke finner et parti eller en valgliste vi kan identifisere oss med, blir nødt til å avlegge en blank stemme. Men i det norske valgsystemet telles ikke blanke stemmer. I stedet forkastes de, akkurat som stemmene til de evneveike som legger i flere sedler, eller de radikales stemmesedler som det står rablet ”Carl I. Hagen er homo!” på.

Dette er grove greier, selv i et konformitetstyranni. Å avlegge sin stemme ved valg, er en borgerrett – ikke en borgerplikt.

— Men hvis du ikke stemmer, har du ingen rett til å kritisere politikerne etterpå. Du har jo ikke vært med å velge!

Hva skal man si til sånt vås? For den partiløse velger er det å møte slike holdninger jevngodt med å møte legen som tilbyr deg en tannlegetime eller en eksem-salve som behandling for den brukne foten din. Det er et skinnvalg. Uansett hva du velger, har du ikke bruk for det, og din situasjon forblir den samme, selv om du har gjort et valg.

Skal vi tvinges til å gjøre et valg? Å ha valgfrihet innebærer å kunne velge noe man ønsker fremfor noe annet. Hva om det ikke finnes alternativer, eller det bare finnes alternativer som ikke er til det gode? Kjennetegnet på den klassiske tragedie at man står overfor et umulig valg; uansett hva man velger, blir det feil. For meg er valget like enkelt som det er trist.

Jeg som skyr stemmelokalet år etter år, har gjort et bevisst valg, hver gang – og det er, vil jeg mene, et atskillig mer reflektert og veloverveid valg enn de som stemmer av gammel vane, av trass eller av noe så avlegs og trivielt som politiske årsaker.