[ bellman ]

Fact (fucked?): Det utgis for mye og for dårlig musikk. Selv med skitpreik-detektoren på full vreng, skal det manns mot til for å ta avstikkere fra de musikalske hovedveier. For, som det ikke ofte nok kan minnes om, vår tilmålte tid her på kloden er for knapp til å brukes til fånyttes vassing gjennom en kloakk av middelmådig, fantasiløs, narsissistisk speil-runkende og bransjerævslikkende musikk.

Jeg kunne vendt skytset mot Hallelujah-kameratene (som for øvrig, alle som én så vel som samlet, passer ovennevnte adjektiv-utbrudd), men siden jeg er såpass oppstemt av vellykket grilling og andre av sesongens fortreffeligheter, velger jeg i stedet å kaste superlativer i retning Hedmark.

JAQUELINE, denne særdeles ujålete Elverumstrio, er mottakerne, og anledningen lyder navnet Cape Horn (Pendulum 2009). Kritikerkorpset maser om WE, El Caco og Kyuss, men min kompassnål lyver aldri: Det er mye - mye! - bedre. Det er fyldig, men på langt nær tungt fordøyelig kunst som serveres. Man etterlates behagelig mett, selv om man kanskje i underbevisstheten faktisk er lengtende etter litt mer - hvilket i min enkle eksistens er selve kjennetegnet på intelligent forrettet mat, musikk, litteratur etc. Stay hungry, stay foolish, som det heter.

Det er tvingende nødvendig at du nyter deg igjennom Cape Horn nå (og siden, selvfølgelig, legger din elsk også på forrige album, Reaping Machines. Idiots er dessverre i skrivende stund ikke tilgjengelig på Spotify):

spotify:album:6ojTsL9BHpMmgvYSKCjaQa

Quart’en, sier De? Hvilken sykdom er det?

Nuvel. Manowar er et gjesp, men Satyricon er knall, W.A.S.P. er fin-fint, og Skambankt er rått å bivåne. Norway Rock Festival-programmet var interessant, men manglet ballesparkere av et visst format – inntil festivalen i dag kunngjorde at Chuck Billy og Testament kommer til Øyasletta i juli. At også gamle Dirkschneider vil tralle litt utover sommerkvelden, er heller intet minus.

[1] Susanne Sundfør – Take One

[2] Metallica – Death Magnetic

[3] Goldfrapp – Seventh Tree

Hederlig omtale:
AC/DC – Black Ice
Ane Brun – Changing of the Seasons
King’s X – XV
Motörhead – Motörizer
Portishead – Third
Satyricon – The Age of Nero
Testament – The Formation of Damnation

Tenk, åh, tenk om Jahn Teigen hadde holdt seg til sjangeren han mestrer, vært trofast mot Arman Sumpe eller Popol Ace/Vuh, og latt Grand Prix-popen ligge. Akk …

ARMAN SUMPE D.E. – “Steelgrass” [mp3]

POPOL VUH – “Neon Nightmare” [mp3]

Påstand: Faktum: Det gis ikke ut god musikk lengre. PETE MOLINARI er unntaket som bekrefter regelen, eller omvendt. Grunnen til at dette er lyttbart, er åpenbart at det høres gammelt ut.

http://www.myspace.com/petemolinari

Vel tilbake fra en langhelg i hovedstaden, kan man fordøye inntrykkene fra det kulturelle evenement som forårsaket turen. Mitt første møte med IRON MAIDEN i levende live ble et særdeles hyggelig et.

En del hindere måtte forseres. Den stekende heten var ille, mangelen på drikkevarer verre; arrangøren presterte å gå tom for alkoholfrie alternativer en time før konsertstart. De har vel mindre å frykte fra oss øl-nektere enn fra den brune berme, antar jeg.

Desidert verst var Steve Harris’ datter Lauren Harris – som av uforståelige årsaker ble jaget opp på scenen som forband for forbandet, Avenged Sevenfold (som bare var kjedelige). Maiden-fansen i møljen foran scenen var selvfølgelig ekstatiske, de fleste andre noenlunde høflig applauderende, mens vi som har peiling på musikk ristet oppgitt på hodet.

Wikipedia kan i alle fall anføre at “she’s known for playing without shoes or socks. This has caused somewhat of a commotion in the rock world.” Akkurat, ja. Det overskygger uansett ikke det faktum at jentungen ikke kan synge. Via Jørum fant jeg heldigvis ut at andre deler av Harris-familien fremviser talenter.

Og hva er det å si om Maiden? Profesjonelle artister, no less. “The Clairvoyant”, “Moonchild” og “Can I Play With Madness” sitter som fanden, men det er ikke til å komme ifra at det først og fremst er materialet fra Powerslave som kan kalles uovertruffen metall-kunst. En konsertåpning bestående av “Aces High” og “2 Minutes To Midnight” burde væte de fleste bukser.

Ellers kan det anbefales å gå på fylla på Lillestrøm. Styr likevel unna Martins på fredager, da 18-åringene allernådigst får adgang. Så vet man vet.

Gud bedre, youtube kan innimellom være en skikkelig godtepose for far. Span inn “Sister Anne” – med MC5 og gamle Kilmister. Suverent og potent rockefot-materiale!

Den harpe-spillende transeartisten BABY DEE lokker til seg musikkjennere med “The Earlie King”, en slags modernisert versjon av Göthes sorgtunge “Der Erlkönig”.

Jeg er i alle fall fanget, og har for lengst bestilt albumet Safe Inside The Day. Smakebiter kan fås i myspace-universet, og “The Earlie King” kan nytes ulovlig nedenfor. Anbefales.

Baby Dee: “The Earlie King” [mp3]
Baby Dee: “The Earlie King” [mp3]

Mitt gjensyn med Motörhead, et av de mange i rekken, skulle bli det mest spesielle: The Loudest Band in the World™ begynte sin konsert med et minutts stillhet.

Norway Rock Festival i Kvinesdal er fullbrakt, men den lydløse, luktfrie døden har kvalt to liv og all glede. Den norske rockefamilien er liten, og vi hadde ingen å miste.

[PS: Uansett hvilken grunn Turboneger måtte oppgi for sin kansellering, og uansett hvor mye av honoraret som måtte brukes til avlat, har jeg mistet en smule av den respekten jeg hadde for bandets profesjonalitet.]

Da er det avslørt: Lemmy, Phil og Mikkey slipper løs Motörized 26. august. Det er faktisk mindre enn tre promilledom-soninger til, godtfolk! Det skulle vel bare mangle at man ikke fikk en smakebit eller to på vorspielet i Kvinesdal 12. juli.

Og apropos fremtidige kulturelle evenementer som selv ikke Trond Giske klarer å ødelegge: Dokumentaren Lemmy: the Movie er ventet neste år. Et erteklipp bivånes under: