[ bellman ]

Nordisk råds litteraturpris tilfalt i år Naja Marie Aidt for novellesamlingen Bavian. En slik tildeling er grunn nok til å sky boken, da det tilhører sjeldenhetene at direkte potent litteratur belønnes; som regel slenges laurbærkransene i retning pompøse, politiske vattnisser av Dag Solstads stakkarslige kaliber. Så godt å la fordommene bli taklet i knehøyde, for en gangs skyld.

Å lese og fordøye Aidts tekster er en gjennomført ubehagelig, men forbannet givende prosess. Sterkest inntrykk gjør kontrasten mellom tekstens eksplosive situasjoner og den nøkterne, nærmest kliniske fortellemåten. Novellenes personer er fullstendig refleksjonsløse (selv om leseren umulig kan forbli det), og da oppleves Aidts noenlunde minimalistiske språk riktig. Er det ikke et ord som heter formfullendt?

I sum møter denne leseren i Bavian det som må være blant de siste års sterkeste litterære opplevelser.

Lege og forfatter Christer Mjåset har begått en legenovellesamling. Ja, her går han rett og slett ukebladene i næringen, og skaper seg sin egen sjanger. Fellen er like åpenbar som tematikken (“lidelse og lidenskap”, som vaskeseddelen uten blygsel proklamerer), og tidvis tangerer da også Mjåset grensen til ukebladromanens estetikk og føleri, og vel så det.

Men vi godtar det likevel; den kvalitative tyngden i den håndfullen noveller som fungerer, er så massiv at melodramatisk middelmådighet enkelt kan skyves unna. Her ligner Mjåset min favoritt Levi Henriksen, som har gjort nettopp det sentimentale til en kunstnerisk livsvei.

Historienes basale følelser oppleves ekte, og de underholder meg: Mjåset er på sitt mest fornøyelige når han snekrer sin litteratur rundt practical jokes i likkjelleren (“En mening med det hele”) og kjærleik revisited i bingolokalet (“God på bingo”). Tilsynelatende platt, men ytterst velfungerende. Tematikk som institusjonell tragedie (“Sneglehuset”) og menneskelige kontaktbehov uavhengig av kroppslige rammer (“Carolina”) gjør også inntrykk, selv på kresen leser som dette.

De fleste novellene som fungerer i samlingen, er bygd i og skapt av ren og skjær enkelhet. Novellen oppleves (i alle fall av en som leser ungdommers noveller som levebrød) som en nokså satt sjanger, men her utfordrer Mjåset; aldri har vel en sammenstilling av et knippe journalutdrag (den allerede nevnte “Sneglehuset”) fungert så godt som en litterær tekst.

Dette er altså – med noen få unntak – anbefalt lesning. Og novellesamlingens generelle genialitet og brukervennlighet ligger jo i at disse mindre behagende unntakene enkelt kan spoles forbi i stillhet.

Hvorfor stemmer mellom 25-30% nordmenn på Fremskrittspartiet – vårt nye arbeiderparti? Hvem skal de ellers stemme på? Rødt/RV er bortkastede stemmer, SV er i kloa på den høyt utdannede overklassen, og hvem trenger Høyre når Arbeiderpartiet selv har avskaffet den økonomiske klassetenkningen.

Magnus E. Marsdal finner opptil flere parter som må dele skylden for Frps vekst. Og Ap må sitte lengst i skammekroken. Flertallet av Siv Jensens velgere kommer nemlig fra Ap: De er menn og de tilhører det som i gamle dager het nettopp arbeiderklassen. Dessuten deler de skuffelsen over å ha blitt forrådt; de kan ikke lenger identifisere seg med et parti der tillitstoppene, Jens & Jonas, tilhører det nærmeste vi kommer et aristokrati i Norge (oversikten over samrøre og innavl i parti, fagorganisasjon, regjering og embetsverk er gammel, men fortsatt likefullt skremmende lesning) og har utdannelse fra franske eliteskoler – kort sagt det Marsdal kaller Armanidemokratene –, og der toppstrategen, Martin, ikke har gjort ”et orntli dagsverk og blitt møkkete på fingra” siden han ble partipamp på heltid i 1973.

Arbeiderpartiet har fjernet seg fra folket de en gang elsket og som en gang elsket dem; de har, sier Marsdal, lagt igjen klasseretorikken på historiens skraphaug og kan ikke lenger gjøre annet enn å ”ty til fordømmelser av Frps uansvarlige overbud, partiets populisme og dets manglende styredyktighet. Men hvordan virker slike fordømmelser på folk flest, annet enn som bekreftelser av Hagens anklager mot Ap-apparatets arroganse?” [149]

Den supre, verdensberømte platesnurrer Olle Abstract kan stå som representant for en annen gruppe som må ta meget av skylden for Siv Jensens brede glis, kultureliten. Marsdal siterer ham fra Dagbladet Fredag: ”Hvis folk vil ha en TV2- og Se & Hør-kultur, kan de jo stemme på Hagen. Men husk: Han har ikke gjort en dritt [!] for Kultur-Norge. Han og folka hans vil ødelegge og [!!] fordumme det kulturtilbudet vi allerede har. Jeg synes de er en gjeng med forpulte nazier [!!!].” Klar tale om fordummingen av kultur altså. Marsdal formulerer seg en smule bedre enn nevnte dj:

Frp er ikke en sykdom. Overdreven Frp-stemning blant folk flest kan snarere tolkes som et utslag av deres kulturelle immunforsvar. Det er de selvutnevnte smartingene som bærer smitte. De har kultursyken, et syndrom man pådrar seg ved langvarig opphold i de middels høye sfærer. Jo mer de kultursyke kaster seg ut i offentligheten for å kurere den bedervede folkesjel, jo verre blir det – stadig flere får sans for det “vulgære” Frp: Kultureliten produserer sit eget antistoff. En grusom skjebne. [179]

Han er ikke alene om å være forundret over hvorfor tilsynelatende intelligente mennesker bruker så sterke ord og så mye krefter på indirekte stemmesanking for et parti de ikke kan fordra. For nå er det de kloke og utdannede mot resten. Frp-velgere er dumme. De er ”kunnskapsløse, innadvendte nasjonalsjåvinister som reagerer irrasjonelt i stedet for å ’forstå globaliseringen’” [295]. Den sosialdemokratiske venstreeliten har ikke bare kastet ut den økonomiske klasseinndelingen; de har byttet ut høyre-venstre-aksen med dum-opplyst-aksen, og befester dermed, mener Marsdal, ”høyrepopulistenes verdensbilde: Politikk bygger ikke på klassekamp, men handler om Eliten mot Folket.” [296]

Frp-koden er en politisk, subjektiv og svært lesverdig bok som er like mye et oppgjør med Arbeiderpartiet som det er en forklaring på Frps suksess. Hvis målet hadde vært å kle av Frp, hadde Marsdal bortimot mislyktes; bare et fåtall sider mot slutten brukes til å kommentere partiets politikk og konsekvensene av den – konsekvenser som eksempelvis gjør det himmelropende åpenbart hvorfor arbeidere eller finnmarkinger ikke bør stemme Frp. Men dette er ikke en bok for Frp-velgere. Den er skrevet for de av oss som tror vi har forstått, og som trenger å få tatt livet av en fordom eller to.

Når holdningene er ensidige blir det i seg selv farlig for sannheten og etikken. Da blir motstand og skepsis – dissens – viktig i seg selv […] Dissens blir en holdning, en måte å tenke på, som en blanding av trass, motstand og prinsipiell kantethet. Noen må holde igjen, noen må tvile, noen må påpeke at en annen konklusjon faktisk er tenkelig, om enn ikke sannsynlig. Og lojalitet til institusjoner og organisasjoner er suspekt. Man bør bare være tro mot ideer og prinsipper, og utvikle dem ved å utsette dem for prøver. [Åmås, 2007:28]

Bedre kan det knapt sies. Endelig en trivelig bannbulle mot norsk politisk korrekthet! Kall ham gjerne en åndsaristokrat og/eller elitist, men Knut Olav Åmås, debattredaktør i Aftenposten, argumenterer godt, lenge og overbevisende om de dårlige trivselsvilkår for ytringsfrihet generelt og dissens spesielt i Norge.

Nu avstår Åmås dessverre fra å bruke det etter hvert belastede begrepet politisk korrekthet om det rådende norske samfunnsklima. At et begrep blir mye (mis-)brukt, er i seg selv ikke god nok grunn til ikke å bruke det; selv kjenner jeg utmerket godt hva begrepet ”politisk korrekt” betyr og omfatter, og skulle gjerne sett det bli brukt av andre enn rødmussede, hissige FrP’ere. Begrepet er godt, så bruk det når det trengs, for fanden!

Men semantikk til side. Vi er et konsensusdyrkende folk, hevder Åmås. Dissens og debatt fortrenges til fordel for skinndiskusjoner og sirkus. Og media – med utålmodige eiere og et økende krav om lønnsomhet bak seg – har skylden. Det er vanskelig å være uenig med ham her: ”Avvikerne kan bare brukes dersom de underholder og bekrefter konsensus – og gjør seg på TV, slik at annonsørene ikke rømmer programmene.” I seg selv et sterkt forsvar for nasjonale public service-kanaler som NRK, med andre ord.

Men, som Åmås påpeker: Selv om det aldri har vært vanskeligere å møte forståelse for avvikende tenkemåter, har det aldri har vært – teknisk – enklere å komme til orde, blant annet med upopulære standpunkter. Ikke i Holmgnag eller hos Knut Olsen, heldigvis. Nei, takk og lov for de glade amatører, de uavhengige frilansstemmene, bloggerne og bråkmakerne som ikke er nødt til å prostituere ræv og sjel i bytte mot annonsekroner, stipender eller forskningsmidler.

Selv om surmagede sosialister nok vil hyle opp om Åmås’ liberal-konservative synsvinkel (dette er tross alt ”en subjektiv debattbok om dissens og debatt”, og hvor Åmås kan plasseres på et arkaisk politisk fargekart, er komplett uinteressant), bør de heller knyte sine spisse lepper sammen, holde kjeft og i stedet suge opp litt forfriskende skriftlig annerledestenkning – til forskjell fra det Lindell-skvipet de vanligvis leser og trygt lar forbli ufordøyd.

Åmås har skrevet årets viktigste bok, selv om den kanskje ikke er hverken best eller mest underholdende. Les – og diskuter! – den gjerne. Tenkende mennesker – og de finnes fortsatt her i landet – bør unne seg såpass, selv i feriemodus.