[ bellman ]

To rockebautaer slipper album med få ukers mellomrom, og begge innfrir. Men hvilket album er egentlig best? Spiller det noen rolle? Det i utgangspunktet bedritne sosialdemokratiske mantra ”Her er vi alle vinnere!” kan for en gangs skyld brukes i en positiv betydning.

Hva METALLICA gjelder, kan man sagtens gjøre innsigelser på bakgrunn av albumets produksjon og lydkvalitet, men den digitale verdens prøvelser til side: Intet kan overskygge det faktum at California-kvartetten leverer et meget sterkt produkt. Tør man kalle det en nydebut (tidl. ”comeback”)?

Nu hadde bandet for så vidt ingenting å tape; alt ville vært bedre enn nok en St.Anger-aktig nü-metaldiaré. Men, og det er man Manitou i evighet takknemlig for, på Death Magnetic har den trend-masturbering man uvegerlig ville kunne forvente av businessmenn av Ülrichs kaliber, måttet vike for de i dagens musikkindustri så undervurderte verdier låtskriving og lyrikk.

Man kan faktisk vanskelig komme utenom floskler av typen ”dette er ekte Metallica”. Selv forhåndsreklamen innfrir, for hele menyen – fra riff og lyrikk til låtlengder – lukter virkelig av …And Justice For All; her bys vi på mer thrash, aggresjon og dynamikk enn Black Album-aktig hit-makeri (forøvrig ikke negativt - den gang da …). Ett eksempel blott: Åpningssporet ”That Was Just Your Life” er symptomatisk for stoda. Jeg aner mer enn et hint av slayersk inspirasjon her, og da er jeg i grunnen solgt.

AC/DC er det jaggu vanskeligere – for ikke å si direkte uønsket – å stille krav om musikalsk fornyelse til. Australsk boogie-rock virker på samme måte som én del Jack Daniels og tre deler RC Cola: det gjør så jævlig godt i en stakkars hode, mage og syndige sjel hver jævla gang.

For å bevare det symmetriske forholdet mellom denne anmeldelsens enkelhet og albumets ditto: Black Ice er utvilsomt bandets beste siden Razor’s Edge – og det er død og pine en myndighetsalder siden! På den annen side nytes det faktisk oftere fotball-VM enn nye AC/DC-slipp. Åpningssporet “Rock’n'Roll Train” er uansett verdt ventetiden, derom strides selv ikke de lærde.

[On a related matter, som det heter: Grattis til Rebolt for årets pr-skup i Classic Rock!]

Fjoråret sjenket oss Übermensch, tidenes beste Raga Rockers-album – og dermed også Norgeshistorie. I skyggen av rockekolossene begikk imidlertid Michael Krohn enda en genistrek, med sine EASY RIDERS. Forventningene, samt min blasfemiske sendrektighet med å slå kloa i Oslo City Blues, bandets andre åpenbaring, gjør muligens min mottagelse i overkant ekstatisk.

Tekstene vil enhver Raga-mann kunne gå god for, men musikalsk møter vi en del overraskelser. Nuvel, med ordet blues i tittelen er man jo forsåvidt advart, men sjangerleken stanser jo ikke der: Krohn et al skamferer sitt rockerykte for evig ved å galoppere inn i både hestejazzrytmer (”Du er en taper”) og slentrepop av Jan Eggum-typen (”Skutt) … og vi liker det!

Liker gjør vi også til gangs åpningssporet ”Kjør på”, ”Lille venn” og “Tidløs” – som alle er atskillig mer musikalsk tro mot Raga-formelen. Det finnes faktisk ingen grunn til ikke å investere i dette albumet, som EMI/Virgin i sin endeløse generøsitet publiserer som en dobbeltutgivelse – inklusive det lenge arkivforviste debutalbumet. It’s a deal, it’s a steal!

“Portishead? Er ikke trip-hop’en død for lengst?” Nei du farr, rull inn geipen. Nu skal det ikke underslås at det kan være ventetiden som har gjort min mottagelse av Third så overstrømmende ekstatisk; det er noen år siden Out of Season-albumet til Gibbons/Webb, og enda lenger siden PORTISHEAD selv presenterte nyheter.

Men selv med dette forbeholdet notert, kan vi ikke komme unna det faktum at åpningssporet “Silence” og “We Carry On” (nyt et konsertopptak under) alene gjør albumet til en viktig investering, både åndelig og materielt. Deres beste? Sannsynligvis. I retrospeksjon ser altså ikke første halvår av det musikalske 2008 ut til å være så verst allikevel.

KING’S X nye baby er virkelig etterlengtet. Dels fordi det er tre år siden forrige studioslipp, men mest fordi man har håpet at den ville bli en retur til mer kjente og behagelige deler av hardrockens landskap.

Det er et nemlig et sørgelig faktum at trioen har travet rundt i en musikalsk ørken de siste vel 15 årene. Deres tilhengere har godtatt og likt, men aldri direkte bejublet utgivelsene mellom King’s X (1994) og kommende XV, og det med rette. Bandets produkter har tilhørt langt lavere divisjoner og fjernere dimensjoner enn det en fanskare oppflasket på ”Gretchen Goes to Nebraska” og ”Faith Hope Love” har ønsket.

Nu er det kanskje ikke med denne erkjennelsen i buken at Pinnick m/frender har gitt barnet navnet XV; altså ikke fordi det er 15 år siden siste orgasme for fansen, den gang med det selvtitulerte glitrende fjerdealbumet, men fordi XV (hvis bandet innrømmes litt godvilje, om enn på totalt sviktende diskografisk grunnlag) er det femtende albumet.

Men flisespikkeri og simpel aritmetikk til side … XV markerer altså, hvis det fortsatt skulle være uklart, en mektig opptur i låt-teknisk kvalitet og og koselighet. Albumet renner over av musikalsk godhet, og bare en anarkist som undertegnede kan finne på å fremheve enkeltspor. De utålmodige bes herved å låne øret til ”Love And Rockets” og ”Alright”, for derved å kunne suge opp albumets essens.

Hard-rocken som presenteres er ikke uten videre fordringsløs. Den er ikke direkte kompleks, men er – om man får lov til å bruke et fy-ord – både progressiv, harmonisk og tung. Her finnes pop-harmonier, svevende og beatleske koringer, jazzede instrumentalpartier og blyriff som trigger nakkemuskulaturen hos alle som eier minst èn svart t-skjorte med trykk.

Mange kaller KING’S X et musikernes favorittband. Jeg er ikke musiker, men liker bandet lell, og kan bare beklage at bandets verk aldri nådd massene. Det vil si; bandet fant jo opp det vi kan kalle grunge-lydbildet lenge før Seattle-folket våknet fra rusen og fikk skapertrang. Om dette kan tilgis, er fortsatt usikkert. Det nærmeste de kommer virkelig anerkjennelse, er sannsynligvis Paul Schaeffers adaptering av bandets kanskje beste komposisjon, ”We Were Born to Be Loved”, til en lett irriterende (men velfungerende) pausejingel for David Lettermans pludreshow.

Nå er selvfølgelig ikke KING’S X aktuell for hipster-menyen denne gangen heller; til det er de for originale, gode og ymdyke både som mennesker og musikere. Men jeg skylder simpelthen både dem og meg selv å spre det glade budskap. Eller som bandet selv så plagsomt jordnært proklamerer i ”Go Tell Somebody” fra XV: ”If you like what you hear, go tell somebody”. Consider it done, folks.

[ Smakebiter fra XV høres selvfølgelig på Myspace. Ellers kan den gnistrende “We Were Born To Be Loved” bivånes her: ]

Oh, yes. Stud Bronson (alias Tore Bratseth fra Bömbers) og uvennene hans i THE BATALLION – Bergens desidert kuleste fyrer siden Herman Friele gikk av – har begått en dyktig svetteperle av et rock’n’rölp-album. Stronghold of Men pøses i disse dager over våre skaller, og er du junkie som meg, er det bare å gi seg hen til – og jeg siterer – ”Bad Ass 80’s Death Trash Metal”. Tøffere enn staaag!

Det er atskillig mjukere saker SUSANNE SUNDFØR byr på. Take One er noe så frekt som en nyinnspilling av debutplaten, og her presenteres de allerede klassiske svevepop-melodiene i suverene og nedstrippede versjoner. En stemme og et piano eller en gitar er ikke mye, men det var slik låtene ble skapt, og det er slik jeg fra nå av kommer til å huske dem. At låtene visstnok også er førstetagninger, gjør meg ikke mindre betatt. Up the strykeirons!

Norsk pop borger generelt for en ytterst traurig kulturell opplevelse, og Thomas Dybdahl i særdeleshet; han har av undertegnede for lengst blitt veid og funnet like usmakelig som sitt bysbarn Kjartan Salvesen. Av prinsipp og hensynet til den gode smak, har man derfor unngått fenomenet Dybdahl og The National Bank.

Det er derfor dette ikke kan stemme. Jeg er liberal av natur, men nå har jeg jaggu gått hen og betalt noen kroner for Come On Over To The Other Side. Og hva mer er: Jeg liker det jeg hører.

“From That Day to This” – den siste uken med blodrøde rotasjonstall på vår ipod – er fordømt giftig singel-materiale, og kommer sågar med et knippe koselige medsøsken. Jeg makter ikke å formulere det særlig tydeligere: Dette er rett og fin-fin pop.

Man kan sagtens kalle dem klisjeer – utsagn som at ”fallhøyden var stor for Kaizers Orchestra etter Maestro”. Men klisjeene stemmer, for Maskineri er et langt skritt tilbake kvalitetsmessig. Nå blir selvsagt albumet å finne på min Ti på topp-liste fra 2008’s beste album, men jeg hadde forventet å kunne plassere Brynes beste menn helt på toppen.

Det kler et band som Kaizers å eksperimentere, og det låter fortsatt kaizersk. Dessverre er produksjonen overlatt til en annen enn fjott fra Kalifornien, og resultatet er ikke aktverdig nok; her lefles det for mye med pop og ballader.

Rocken var en gang fundamentet i musikken, men nå er den degradert fra sjåfør til passasjer – eller krydder. Misforstå ei: ”Toxic blod” og ”Apokalyps meg” er glitrende låter, men man må da få lov å etterlyse mer trøkk fra Norges beste liveband?! Hvor er den nye ”Evig pint” eller ”Dieter Mayer”? Hvor er den mørke aggresjonen og jævelskapen?

Nu har heldigvis bandet Norges sterkeste låtkatalog å hente underholdning fra, så vi skal nok få vårt fra scenen. Likevel må det være legitimt å be dem om å komme tilbake fra L.A. Ta heller kontrollen på det gamle kontinentet – på ny.

… man kan også fatte seg i korthet og bare konstatere – som det udiskutable faktum det er – at Übermensch er Raga Rockers‘ beste utgivelse siden kalenderen talte 1990 og Rock’n’Roll Party regjerte. I disse tider, spesielt i disse tider!, er det direkte meningsløst – ja, en hån mot menneskelig intelligens overhodet – å ikke eie dette albumet.

Kalde sensommer-morgener, en lumsk høst i anmarsj og krevende dager i ny jobb på videregående skole … Det skulle nu bare mangle om en stakkars norsklærer ikke søkte både oppmuntring, trøst og avreagering i dødmetallens svarte avgrunnsparadis.

For oss med nedsatt hørsel og ønske om ytterligere auditiv degenerering har det vært en fryd å beskue og belytte den mørkeste delen av musikkmarkedet de siste månedene. Grunnene burde være åpenbare, men blir likefullt i det følgende åpenbart for dere – om enn i en sedvanlig forutinntatt og latterlig subjektiv tone:

NILE – Ithyphallic
Meget må gå galt om ikke South-Carolinas triveligste karer haler iland Årets album-prisen for inneværende 12 måneders-periode, for vi beæres i tilfellet Ithyphallic med en samling overmåte appetittvekkende og kvasst tilhuggede dødmetall-komposisjoner. Egyptisk stemning, historikk, lyrikk og mytos er, som man forventer av et Nile-album, kløktig og konsekvent vevd inn i den musikalske tekstur. Temposkifter og behagelige, dvelende mellomspill krydrer den estetiske opplevelsen ytterligere.

Dessuten krever det – i vår stadig mer utålmodighetsdyrkende kultur – baller å dra igang et album med en låt på over 8 minutter – dette sågar i tillegg til det i dette forum tidligere nevnte spor ”Papyrus Containing the Spell to Preserve Its Possessor Against Attacks From He Who Is in the Water”. All ære til de skapende. [Lytt og nyt på last.fm]

Gorefest – Rise to Ruin
Nederlands mest nytelsesverdige eksportartikkel, ved siden av gouda-osten selvsagt, er og blir de gamle helter i Gorefest. Enhver kjenner av riffsterk dødthrash i Carcass-tradisjonen bør låne sitt best fungerende øre til denne utgivelsen.

Meget mere kunne så visst sies om dette såkalte ”comeback”-albumet, men man overlater i stedet oppgaven med å overbevise tvilende hedninger og ikke-troende til bandet selv. Åpningslåten fra Rise to Ruin, ”Revolt”, innskrives med dette i det musikkhistoriske pensum for enhver metalliker med snev av klasse, smak og intelligens. [Lytt og nyt på last.fm]

Obituary – Xecutioner’s Return
De eldste guttene i klassen er imidlertid Obituary, som man med et viss engstelse måtte lure på om hadde parkert tøflene kvalitetsmessig, om enn heldigvis ikke eksistensmessig. Formulaen for bandets komposisjoner bokstaveres selvfølgelig Florida-dødmetall; bandet var i sin tid blant de innstiftende elementer (Morbid Angel og Death er andre mistenkte) i dette elementære tilskudd til den giftigste delen av musikksjangeren.

Xecutioner’s Return representerer i så måte et hyggelig blaff fra fortiden, og kan friste med et lystig potpurri av riffintensiv og temposterk dødmetall, og provoserende melodiske så vel som seig-rytmiske mellomspill – i tillegg til dødmetallens kanskje beste gitarsoli. Dersom dine nakkemuskler ikke automatisk og rytmisk beveger seg i takt med Obituarys fremføring slik at håret ditt eller mangelen på det flerrer hull i luften, er du et sosialt kasus som burde vurdere å oppsøke en psykolog eller en (annen) psykopat. [Lytt og nyt på Myspace.com]

- - -

Blant de andre aktuelle og relevante utøvere i den ypperste divisjon teller vi også Behemoth og deres fryktinngytende The Apostasy, men i dette forum vet man da å begrense seg. For mange inntrykk gjør mer skade enn gagn, selv om musikk så vel som intensjoner forblir gode. I tillegg må man likevel tillegge at King Diamond for tiden ødelegger all motstand med den allerede legendarisk givende Give Me Your Soul … Please – selv om vi dermed overskrider de musikksjangermessige forutsetninger for denne informative og misjonerende meddelelse.

God høstlytting, folkens!