Hvem faen kan tenke seg å se en 2 timer lang film om en serie tv-intervjuer David Frost gjorde med Richard Nixon i 1977? Vel, billettkøen begynner bak meg, så får mobben heller sitte og masturbere videre til Hollywood-smørja si.
– They can’t impeach me for bombing Cambodia.
The president can bomb anybody he likes!
Vil den spanske grøsseren [•rec] danke ut serieprodusert japansk fryktfilm for godt? Spanjolene kan sin skrekksjanger, så man håper og tror så.
Nå får vi ikke se all verden i traileren , men etter forhåndsomtalen i ymse filmperiodika å dømme, er dette årets horror-happening (noe The Happening overhodet ikke var). Det er muligens et godt tegn, om ikke et etterlengtet et, at Hollywood-versjonen allerede er på trappene.
Trailer nr. 2 er imidlertid megetsigende, eller -skrikende. Her bys vi rett og slett på et opptak av det spanske premierepublikummet, som ser ut til å svette og vri seg godt – med unntak av de som kryper sammen og lukker øyne og ører.
Filmen hadde premiere i fjor høst i Spania. Får vi litt god setevæter-underholdning på norske kinoer snart?
Godt det finnes mennesker med sans for den gode historien, eller i dette tilfellet de gode historiene, her i landet. Alligator Film er i ferd med å bringe Frode Gryttens roman/novellesamling Bikubesong (leseplikt! Nå!) inn i kinosalen, og starter ventelig produksjonen neste år.
Det beste ved hele prosjektet er selvsagt at kravet til Odda-dialekt gjør samtlige i middelmådighets- og overspill-kvartetten Hennie/Cleve-Broch/Tjelta/Dahl-Torp uaktuelle for filmen. Det vil si; jævlene klarte jo å hykle igjennom østlandsdialekt på Varg Veum, så helt trygge er vi ikke. Det desidert verste ved prosjektet er at landets mest overvurderte filmskaper, Margreth Olin, er hyret inn som regissør.
Æsj. Når jeg tenker meg om, er faktisk forventningene blitt atskillig mer dempet enn de var for 10 minutter siden …
Bøzzen tydet på at Cloverfield var Godzilla for Lost-generasjonen. Her er jeg selvfølgelig på tynn is, siden jeg faktisk aldri orket å betale for å se sjiten – men som lærer foretar jeg bedømmelser på sviktende grunnlag daglig, så sjit la gå.
Mye – i alle fall traileren – tyder på at M. Night Shyamalans The Happening vil bli noe ganske annet og, forhåpentligvis, bedre (omtrent som Deep Impact, hvis Cloverfield kan kalles Armageddon):
Håper dette er en (dårlig) aprilspøk … Lars Ramslies glitrende roman Destroyer - der Kiss er sentrum av hovedpersonens univers - skal filmatiseres (det blir også Fatso, jippi!). So far, so mor.
Men nå fabler folkene bak produksjonen om å bytte ut Gene og tunga hans med Turboneger, Hank og romperaketter! En oppdatering i tidskoloritt er vel og bra når en tilårskommen (den er jo fra 2000!) roman skal filmatiseres, men selv et ullent begrep som den kunstneriske frihet bør kjenne sine grenser.
Det er klart - det finnes filmatiseringer som langt overgår både rammene og kvaliteten til den originale romanen. Kubricks versjon av Stephen Kings The Shining er et åpenbart og gledelig eksempel på at slikt fungerer.
Men det grepet regissør Wiig og manusforfatter Uhlander pønsker på her, vil jo endre selve essensen av Ramslies roman, som jo tross alt er den historien som skal festes til filmrullen. Jeg kan ikke si jeg gleder meg. (Hvordan de i så fall skulle løst Kiss-innslagene i filmen, er jo ikke mitt problem …)
Imdb.com er et nyttig verktøy. Et søk etter hva hovedpersonen i Priest (1994) – navnet begynner i alle fall på L! – gav kjapt svar: prestehomsen heter Linus Roache.
Det er selvsagt tilfredsstillende å få svar på presserende spørsmål, men kanskje vel så givende var det å kaste blikket på de såkalte “plot keywords” – altså stikkord som skal beskrive handlingen. Hvor relevante de faktisk er, får man avgjøre selv. Velbekomme:
Hedningesamfunnet melder at BBCs glitrende dokumentar om ateisme, The Atheism Tapes, en serie “tilovers-intervjuer” (med blant andre Richard Dawson) fra en annen dokumentar, er tilgjengelig for gratis bivåning eller nedlasting på stage6.com. Fin-fin oppløsning, ikke noe youtube-vås detta. Anbefales sterkt på en søndag, selv om det er etter kirketid.
Ja, det var jaggu vanskelig å unngå Idol-finalen i aften. Men det var faktisk verdt å få med seg … Øyvinds Bowie-tolkning m/kontrabass er utvilsomt de beste 3 minuttene dette bedritne programkonseptet har gitt undertegnede. Det er nok med Idol som det er med MGP: Når pauseinnslaget blåser samtlige deltagere - past, present & future - av spillebrettet, kan det vel være det samme hvor mye spalteplass disse lekeartistene får.
(Det mest graverende her er vel egentlig at allmennheten aldri får vite hvor tungt medisinert juryen var da de bestemte seg for å la være å sende “Heroes“-radbrekkeren (i den hittil ukjente positive betydningen av ordet) videre fra sin audition.)
Det er allment kjent at Bellman forguder Per Pettersons Ut og stjæle hester (2003), og i tillegg fusker med en masteroppgave om fyren. Og nå som Den Største Norske Romanen Noensinne er hedret med allverdens priser, skulle det vel egentlig bare mangle at ikke Axel Helgeland sitter og flikker på et manus til filmatiseringen:
Det er selvfølgelig godt nytt for oss som er litt i overkant kresne hva film og litteratur gjelder. Men dette prosjektet står og faller på riktig rollebesetning, og med tanke på hva norsk film har gitt oss de siste årene, kan ikke vi Petterson-fans gjøre annet enn å be (eller bestikke). Se i nåde til oss.
O’kjennere av kvalitetsunderholdning, gled eder! I et sjeldent anfall av visdom har rikskringkastingen klart å sikre senderettighetene til The Wire, serien som får The Sopranos til å ligne Mot i brøstet. Den blir å se på den nye NRK 3-kanalen til høsten.
Takket være dvd-mediet er Bellman & co godt i gang med sesong 3 allerede, men unner selvfølgelig alle med et snev av innsikt å nyte serien fra starten av. Forvent timelange episoder med grim realisme og absurd humor, forbilledlig intelligent oppbygning, historisk god rollebestning og prikkfri fotografering og musisering – i grunnen de karakteristika som mangler i alle andre tv-serier av i dag.
Bellmans favoritter? Etterforskerne McNulty og Bunk – det herligste radarpar siden Blackadder og Baldrick. Sjekk den allerede klassiske “fuck-fuckedi-fuck-motherfuck”-scenen, der all dialog foregår ved bruk av f-ordet: