Jaqueline
Fact (fucked?): Det utgis for mye og for dårlig musikk. Selv med skitpreik-detektoren på full vreng, skal det manns mot til for å ta avstikkere fra de musikalske hovedveier. For, som det ikke ofte nok kan minnes om, vår tilmålte tid her på kloden er for knapp til å brukes til fånyttes vassing gjennom en kloakk av middelmådig, fantasiløs, narsissistisk speil-runkende og bransjerævslikkende musikk.
Jeg kunne vendt skytset mot Hallelujah-kameratene (som for øvrig, alle som én så vel som samlet, passer ovennevnte adjektiv-utbrudd), men siden jeg er såpass oppstemt av vellykket grilling og andre av sesongens fortreffeligheter, velger jeg i stedet å kaste superlativer i retning Hedmark.
JAQUELINE, denne særdeles ujålete Elverumstrio, er mottakerne, og anledningen lyder navnet Cape Horn (Pendulum 2009). Kritikerkorpset maser om WE, El Caco og Kyuss, men min kompassnål lyver aldri: Det er mye - mye! - bedre. Det er fyldig, men på langt nær tungt fordøyelig kunst som serveres. Man etterlates behagelig mett, selv om man kanskje i underbevisstheten faktisk er lengtende etter litt mer - hvilket i min enkle eksistens er selve kjennetegnet på intelligent forrettet mat, musikk, litteratur etc. Stay hungry, stay foolish, som det heter.
Det er tvingende nødvendig at du nyter deg igjennom Cape Horn nå (og siden, selvfølgelig, legger din elsk også på forrige album, Reaping Machines. Idiots er dessverre i skrivende stund ikke tilgjengelig på Spotify):