To rockebautaer slipper album med få ukers mellomrom, og begge innfrir. Men hvilket album er egentlig best? Spiller det noen rolle? Det i utgangspunktet bedritne sosialdemokratiske mantra ”Her er vi alle vinnere!” kan for en gangs skyld brukes i en positiv betydning.

Hva METALLICA gjelder, kan man sagtens gjøre innsigelser på bakgrunn av albumets produksjon og lydkvalitet, men den digitale verdens prøvelser til side: Intet kan overskygge det faktum at California-kvartetten leverer et meget sterkt produkt. Tør man kalle det en nydebut (tidl. ”comeback”)?

Nu hadde bandet for så vidt ingenting å tape; alt ville vært bedre enn nok en St.Anger-aktig nü-metaldiaré. Men, og det er man Manitou i evighet takknemlig for, på Death Magnetic har den trend-masturbering man uvegerlig ville kunne forvente av businessmenn av Ülrichs kaliber, måttet vike for de i dagens musikkindustri så undervurderte verdier låtskriving og lyrikk.

Man kan faktisk vanskelig komme utenom floskler av typen ”dette er ekte Metallica”. Selv forhåndsreklamen innfrir, for hele menyen – fra riff og lyrikk til låtlengder – lukter virkelig av …And Justice For All; her bys vi på mer thrash, aggresjon og dynamikk enn Black Album-aktig hit-makeri (forøvrig ikke negativt - den gang da …). Ett eksempel blott: Åpningssporet ”That Was Just Your Life” er symptomatisk for stoda. Jeg aner mer enn et hint av slayersk inspirasjon her, og da er jeg i grunnen solgt.

AC/DC er det jaggu vanskeligere – for ikke å si direkte uønsket – å stille krav om musikalsk fornyelse til. Australsk boogie-rock virker på samme måte som én del Jack Daniels og tre deler RC Cola: det gjør så jævlig godt i en stakkars hode, mage og syndige sjel hver jævla gang.

For å bevare det symmetriske forholdet mellom denne anmeldelsens enkelhet og albumets ditto: Black Ice er utvilsomt bandets beste siden Razor’s Edge – og det er død og pine en myndighetsalder siden! På den annen side nytes det faktisk oftere fotball-VM enn nye AC/DC-slipp. Åpningssporet “Rock’n'Roll Train” er uansett verdt ventetiden, derom strides selv ikke de lærde.

[On a related matter, som det heter: Grattis til Rebolt for årets pr-skup i Classic Rock!]