[ bellman ]

Fjoråret sjenket oss Übermensch, tidenes beste Raga Rockers-album – og dermed også Norgeshistorie. I skyggen av rockekolossene begikk imidlertid Michael Krohn enda en genistrek, med sine EASY RIDERS. Forventningene, samt min blasfemiske sendrektighet med å slå kloa i Oslo City Blues, bandets andre åpenbaring, gjør muligens min mottagelse i overkant ekstatisk.

Tekstene vil enhver Raga-mann kunne gå god for, men musikalsk møter vi en del overraskelser. Nuvel, med ordet blues i tittelen er man jo forsåvidt advart, men sjangerleken stanser jo ikke der: Krohn et al skamferer sitt rockerykte for evig ved å galoppere inn i både hestejazzrytmer (”Du er en taper”) og slentrepop av Jan Eggum-typen (”Skutt) … og vi liker det!

Liker gjør vi også til gangs åpningssporet ”Kjør på”, ”Lille venn” og “Tidløs” – som alle er atskillig mer musikalsk tro mot Raga-formelen. Det finnes faktisk ingen grunn til ikke å investere i dette albumet, som EMI/Virgin i sin endeløse generøsitet publiserer som en dobbeltutgivelse – inklusive det lenge arkivforviste debutalbumet. It’s a deal, it’s a steal!

Vil den spanske grøsseren [•rec] danke ut serieprodusert japansk fryktfilm for godt? Spanjolene kan sin skrekksjanger, så man håper og tror så.

Nå får vi ikke se all verden i traileren , men etter forhåndsomtalen i ymse filmperiodika å dømme, er dette årets horror-happening (noe The Happening overhodet ikke var). Det er muligens et godt tegn, om ikke et etterlengtet et, at Hollywood-versjonen allerede er på trappene.

Trailer nr. 2 er imidlertid megetsigende, eller -skrikende. Her bys vi rett og slett på et opptak av det spanske premierepublikummet, som ser ut til å svette og vri seg godt – med unntak av de som kryper sammen og lukker øyne og ører.

Filmen hadde premiere i fjor høst i Spania. Får vi litt god setevæter-underholdning på norske kinoer snart?

Dette er temaer som visstnok er “utdebattert” i VGs debattforum. Kommentarer forblir overflødige:

Påstand: Faktum: Det gis ikke ut god musikk lengre. PETE MOLINARI er unntaket som bekrefter regelen, eller omvendt. Grunnen til at dette er lyttbart, er åpenbart at det høres gammelt ut.

http://www.myspace.com/petemolinari

Nordisk råds litteraturpris tilfalt i år Naja Marie Aidt for novellesamlingen Bavian. En slik tildeling er grunn nok til å sky boken, da det tilhører sjeldenhetene at direkte potent litteratur belønnes; som regel slenges laurbærkransene i retning pompøse, politiske vattnisser av Dag Solstads stakkarslige kaliber. Så godt å la fordommene bli taklet i knehøyde, for en gangs skyld.

Å lese og fordøye Aidts tekster er en gjennomført ubehagelig, men forbannet givende prosess. Sterkest inntrykk gjør kontrasten mellom tekstens eksplosive situasjoner og den nøkterne, nærmest kliniske fortellemåten. Novellenes personer er fullstendig refleksjonsløse (selv om leseren umulig kan forbli det), og da oppleves Aidts noenlunde minimalistiske språk riktig. Er det ikke et ord som heter formfullendt?

I sum møter denne leseren i Bavian det som må være blant de siste års sterkeste litterære opplevelser.