[ bellman ]

Vel tilbake fra en langhelg i hovedstaden, kan man fordøye inntrykkene fra det kulturelle evenement som forårsaket turen. Mitt første møte med IRON MAIDEN i levende live ble et særdeles hyggelig et.

En del hindere måtte forseres. Den stekende heten var ille, mangelen på drikkevarer verre; arrangøren presterte å gå tom for alkoholfrie alternativer en time før konsertstart. De har vel mindre å frykte fra oss øl-nektere enn fra den brune berme, antar jeg.

Desidert verst var Steve Harris’ datter Lauren Harris – som av uforståelige årsaker ble jaget opp på scenen som forband for forbandet, Avenged Sevenfold (som bare var kjedelige). Maiden-fansen i møljen foran scenen var selvfølgelig ekstatiske, de fleste andre noenlunde høflig applauderende, mens vi som har peiling på musikk ristet oppgitt på hodet.

Wikipedia kan i alle fall anføre at “she’s known for playing without shoes or socks. This has caused somewhat of a commotion in the rock world.” Akkurat, ja. Det overskygger uansett ikke det faktum at jentungen ikke kan synge. Via Jørum fant jeg heldigvis ut at andre deler av Harris-familien fremviser talenter.

Og hva er det å si om Maiden? Profesjonelle artister, no less. “The Clairvoyant”, “Moonchild” og “Can I Play With Madness” sitter som fanden, men det er ikke til å komme ifra at det først og fremst er materialet fra Powerslave som kan kalles uovertruffen metall-kunst. En konsertåpning bestående av “Aces High” og “2 Minutes To Midnight” burde væte de fleste bukser.

Ellers kan det anbefales å gå på fylla på Lillestrøm. Styr likevel unna Martins på fredager, da 18-åringene allernådigst får adgang. Så vet man vet.

Gud bedre, youtube kan innimellom være en skikkelig godtepose for far. Span inn “Sister Anne” – med MC5 og gamle Kilmister. Suverent og potent rockefot-materiale!

Den harpe-spillende transeartisten BABY DEE lokker til seg musikkjennere med “The Earlie King”, en slags modernisert versjon av Göthes sorgtunge “Der Erlkönig”.

Jeg er i alle fall fanget, og har for lengst bestilt albumet Safe Inside The Day. Smakebiter kan fås i myspace-universet, og “The Earlie King” kan nytes ulovlig nedenfor. Anbefales.

Baby Dee: “The Earlie King” [mp3]
Baby Dee: “The Earlie King” [mp3]

Mitt gjensyn med Motörhead, et av de mange i rekken, skulle bli det mest spesielle: The Loudest Band in the World™ begynte sin konsert med et minutts stillhet.

Norway Rock Festival i Kvinesdal er fullbrakt, men den lydløse, luktfrie døden har kvalt to liv og all glede. Den norske rockefamilien er liten, og vi hadde ingen å miste.

[PS: Uansett hvilken grunn Turboneger måtte oppgi for sin kansellering, og uansett hvor mye av honoraret som måtte brukes til avlat, har jeg mistet en smule av den respekten jeg hadde for bandets profesjonalitet.]

Ja, jeg har sansen for Hemingway – for å si det mildt. Men El Encierro, eller okseløpene … Tja, på min patenterte manndomsskala scorer vel innfødte deltakere og tilreisende dego-wannabes omtrent like mange poeng som konebankere og mobbere.

Ingen forguder en medium rare tenderloin mer enn meg, men det er noe nærmest seksuelt pirrende å se de dødsdømte oksene spidde og herje med hvitkledde thrillseekers. Noe godt må jo komme ut fra denne spanske tradisjonen.

VG klasker i alle fall løs med eggende reportasjer, og i år er det modige Christian Burmeister som er sentrum for beundringen. Økonomistudenten kan til og med vise til en liten rift i ribbeina. Hvem trenger tatoveringer? Skikkelig nærkontakt, esse!

For hva er vel mot? For normale mennesker som ønsker en utfordring der de kan fremvise ekte mot, kunne jeg anbefalt å bli fosterforeldre. For Christian og semi-degosene finnes andre muligheter: Still deg på torget i Teheran, lår buksene, la det stå til, og tørk deg bak med sider fra Koranen. Jeg får en god latter, Teherans befolkning får trimmet toleransemusklene, og norske myndigheter får en passinnehaver mindre å tenke på … What’s not to like?

En gresk drosjesjåfør stod for underholdningen da vi ventet på flyet hjem til gamlelandet. Og jaggu lignet han ikke bygdeskremmeren Helgrim Berg: