[ bellman ]

Godt det finnes mennesker med sans for den gode historien, eller i dette tilfellet de gode historiene, her i landet. Alligator Film er i ferd med å bringe Frode Gryttens roman/novellesamling Bikubesong (leseplikt! Nå!) inn i kinosalen, og starter ventelig produksjonen neste år.

Det beste ved hele prosjektet er selvsagt at kravet til Odda-dialekt gjør samtlige i middelmådighets- og overspill-kvartetten Hennie/Cleve-Broch/Tjelta/Dahl-Torp uaktuelle for filmen. Det vil si; jævlene klarte jo å hykle igjennom østlandsdialekt på Varg Veum, så helt trygge er vi ikke. Det desidert verste ved prosjektet er at landets mest overvurderte filmskaper, Margreth Olin, er hyret inn som regissør.

Æsj. Når jeg tenker meg om, er faktisk forventningene blitt atskillig mer dempet enn de var for 10 minutter siden …

Åge Hareide sitter igjen med flere spørsmål enn svar etter treningskampen mot Uruguay bla bla bla etc … Holder vi sporten utenom og heller konsentrerer oss om mediet det formidles i, vil jeg benytte anledningen til å kaste (opp) litt galle i TV2s retning – eller snarere mot kringkasterens representanter, Øyvind Alsaker og Nils Johan Semb. Nu er de er ikke direkte ubehagelige som stemnings- og begivenhetsformidlere per se, men noen bemerkninger må man likevel kunne komme med. To ting tynger:

1. Vedrørende semantikk og sprogbrug
”Uruguays mål blir annullert”, hevdes det. Feil. Å annullere betyr å tilbakekalle eller å oppheve, og dette kan kun skje dersom målet først har blitt scoret. Hvis dommeren allerede har blåst idet mål gjøres, som vi så i angjeldende kamp, har scoringen aldri faktisk funnet sted – ettersom spillet er stanset og ballen er død når dommeren blåser.

2. Vedrørende regelforståelse og -tolkning
Norges utligning til 1-1 ble av okkupantene av kommentatorboksen lenge hevdet å være feilaktig godkjent. Dette fordi Tarik Elyounoussi skal ha vært i straffbar offsideposisjon idet John Carew passer ballen. Undertegnede så med et halvt og til dels nokså søvnig øye at førstnevnte var minst en halv meter bak ballen idet ballen forlater Carews fot.

Følgelig er målet å godkjenne, en avgjørelse kampens utmerkede dommere fatter i løpet av få sekunder. Likevel tar det kommentatorparet Alsaker og Semb vel 20 sakte film-repriser og like mange minutter å kontemplere seg, merkbart motvillig, fram til samme konklusjon.

På bakgrunn av ovenstående redegjørelse blir følgende forslag å oversende Norsk språkråd, med kopi til TV2:

Ekspertkommentator: ~a’tor m1 (i fl også utt -to>r-) person hvis faglige kompetanse i alle tilfeller overgår lekmannens på gjeldende felt. Eks: Egil Olsen er kveldens e-.

Kjendiskommentator: ~a’tor m1 (i fl også utt -to>r-) person som i kraft av sitt navn og det alene av en kringkastet menes skikket til å kommentere sportsbegivenheter. Eks: Nils Johan Semb er kveldens k-. Mots: ekspertkommentator.

Bøzzen tydet på at Cloverfield var Godzilla for Lost-generasjonen. Her er jeg selvfølgelig på tynn is, siden jeg faktisk aldri orket å betale for å se sjiten – men som lærer foretar jeg bedømmelser på sviktende grunnlag daglig, så sjit la gå.

Mye – i alle fall traileren – tyder på at M. Night Shyamalans The Happening vil bli noe ganske annet og, forhåpentligvis, bedre (omtrent som Deep Impact, hvis Cloverfield kan kalles Armageddon):

[En liten spoiler, men mest skryt]

Se for deg følgende: Man kommer hjem fra det som sannsynligvis er årets filmopplevelse – Craig Gillespies Lars and the Real Girl, meget mulig bedre enn No Country for Old Men (I shit you not) – og opplever straks tiårets største filmkvalitetsmessige sprang når man, mens man venter på selskap i sofaen, hoderystende blir sittende og se på Coyote Ugly (2000), som for sikkerhets skyld sendes både på TVN og Fem. C’est la Hollywood.

Kor som er; man har nettopp “tørket et støvkorn” fra øyekroken fordi et lokalsamfunn i sorg nettopp har begravet en oppblåsbar sexdukke. Det er i slike øyeblikk man forstår at alle de bortkastede timene som vitner til septikkstrømmen fra Hollywoods faktisk er verdt det, så lenge man en gang eller to i året velsignes med den typen historiefortelling Gillespie her har prestert.

KING’S X nye baby er virkelig etterlengtet. Dels fordi det er tre år siden forrige studioslipp, men mest fordi man har håpet at den ville bli en retur til mer kjente og behagelige deler av hardrockens landskap.

Det er et nemlig et sørgelig faktum at trioen har travet rundt i en musikalsk ørken de siste vel 15 årene. Deres tilhengere har godtatt og likt, men aldri direkte bejublet utgivelsene mellom King’s X (1994) og kommende XV, og det med rette. Bandets produkter har tilhørt langt lavere divisjoner og fjernere dimensjoner enn det en fanskare oppflasket på ”Gretchen Goes to Nebraska” og ”Faith Hope Love” har ønsket.

Nu er det kanskje ikke med denne erkjennelsen i buken at Pinnick m/frender har gitt barnet navnet XV; altså ikke fordi det er 15 år siden siste orgasme for fansen, den gang med det selvtitulerte glitrende fjerdealbumet, men fordi XV (hvis bandet innrømmes litt godvilje, om enn på totalt sviktende diskografisk grunnlag) er det femtende albumet.

Men flisespikkeri og simpel aritmetikk til side … XV markerer altså, hvis det fortsatt skulle være uklart, en mektig opptur i låt-teknisk kvalitet og og koselighet. Albumet renner over av musikalsk godhet, og bare en anarkist som undertegnede kan finne på å fremheve enkeltspor. De utålmodige bes herved å låne øret til ”Love And Rockets” og ”Alright”, for derved å kunne suge opp albumets essens.

Hard-rocken som presenteres er ikke uten videre fordringsløs. Den er ikke direkte kompleks, men er – om man får lov til å bruke et fy-ord – både progressiv, harmonisk og tung. Her finnes pop-harmonier, svevende og beatleske koringer, jazzede instrumentalpartier og blyriff som trigger nakkemuskulaturen hos alle som eier minst èn svart t-skjorte med trykk.

Mange kaller KING’S X et musikernes favorittband. Jeg er ikke musiker, men liker bandet lell, og kan bare beklage at bandets verk aldri nådd massene. Det vil si; bandet fant jo opp det vi kan kalle grunge-lydbildet lenge før Seattle-folket våknet fra rusen og fikk skapertrang. Om dette kan tilgis, er fortsatt usikkert. Det nærmeste de kommer virkelig anerkjennelse, er sannsynligvis Paul Schaeffers adaptering av bandets kanskje beste komposisjon, ”We Were Born to Be Loved”, til en lett irriterende (men velfungerende) pausejingel for David Lettermans pludreshow.

Nå er selvfølgelig ikke KING’S X aktuell for hipster-menyen denne gangen heller; til det er de for originale, gode og ymdyke både som mennesker og musikere. Men jeg skylder simpelthen både dem og meg selv å spre det glade budskap. Eller som bandet selv så plagsomt jordnært proklamerer i ”Go Tell Somebody” fra XV: ”If you like what you hear, go tell somebody”. Consider it done, folks.

[ Smakebiter fra XV høres selvfølgelig på Myspace. Ellers kan den gnistrende “We Were Born To Be Loved” bivånes her: ]

Jeg er relativt bevandret i Marvel-universet, og har likt mangt og meget som stammer derfra. Men IRON MAN har jeg aldri fått særlig taket på. Det samme kan jeg si om filmen.

Alt er såre vel rent teknisk. Jeg har da heller aldri blitt skuffet av datakunsten i denne typen filmer. Kvalitetene på historiene har selvsagt variert, men her innfrir for så vidt Iron Man.

Bøygen er og blir rollefigurene. Og her sliter nesten samtlige filmer som prøver å overføre superheltenes liv og levnet fra papir til – øh – harddisk. De fleste regissører og manusforfattere står fritt til å velge fokus, men resultatet er som oftest tåkete. Vi får parafrasere Jan Eggum, og spørre: Kor e alle anti-helter hen? Spider-Man-filmene er ålreit tidtrøyte, men noe skurrer når giganter som Sandman, Dr. Octopus og Hobgoblin reduseres til karikaturer (!). Den ytterst komplekse Magneto lider samme skjebne i X-Men-filmene.

Men dette problemet har jo ikke Iron Man, sier hans forkjempere. Akkurat. Iron Mans problem er at han ikke har særlige fiender (eller venner) å boltre seg med – i alle fall ikke i denne filmen. Ja visst er det”bare en actionfilm”, men vi trenger da litt tyggemotstand?

Nuvel. Direkte bortkastet var de drøye to timene ikke. Jeg mildnes betraktelig av å bli traktert med en sløy, slu og skallet Jeff Bridges som Obadiah Stone. Men jeg forventer atskillig mer futt, fart og faenskap i Iron Man 2 – når den tid kommer.