Det å gå inn i en kinosal med en plagsom visshet om at du har årets filmopplevelse i vente, er en følelse som vanskelig mætsjes. Det måtte i så fall være av den sjelefred man fordøyer sin kulturelle tilfredsstillelse under – omlag to timer senere, gjerne med en Jack & Coke innen rekkevidde.
Brødrene Coens nestbeste verk (Big Lebowski er fortsatt det Sanne evangelium her i heimen) er basert på Cormac McCarthys unge, men likefullt klassiske americana-historie fra et par år tilbake. Nå går selvfølgelig Hollywood programmatisk nådeløst inn for å gjøre septikk av selv det fineste bladgull, men Coen-brødrene er kapable herrer, og det må innrømmes at en indre jubel kan ha funnet sted da jeg leste om deres seneste prosjekt. Denne var ikke forgjeves, for her stemmer – og dette mener jeg virkelig – alt.
Fraværet av filmatiske konvensjoner er et fortreffelig faktum. Vi serveres en enkel historie, men den bæres av utypiske og tvetydige protagonister og antagonister i fellesskap. En umiskjennelig tørrvittig Tommy Lee Jones gjør sin beste rolle noensinne, og Javier Bardem legemliggjør det som kan være apokalypsens fjerde rytter – tilsynelatende påvirket av vekselvis englestøv og sobril. Djevelen han portretterer, Anton Chigurh, er – og dette er sagt av mange før meg – allerede en ikonisk filmskikkelse; ventetiden fra Chigurh påtreffer sine mulige ofre og måten han forlater dem på (avhengig av et myntkast – ”What’s the most you ever lost on a coin toss?”), er selvfølgelig bare øyeblikk, men oppleves som særdeles ubehagelige minutter og timer.
Men kvaliteten på denne historien som rulles ut, kunne nesten vært vår filmatiske opplevelse uvedkommende. Dette er nemlig en teknisk perfekt film. Roger Deakins’ fotografi (han maktet å gjøre den traurige The Assassination of Jesse James … til en visuell fest) og fraværet av et bedøvende og masende musikkspor, hever totalopplevelsen langt utover det man kan forvente av en meget god film.
I den grad jeg har noen innvendinger mot Coens bedrifter, må det være inkluderingen av Woody Harrelson – en notorisk plagsom udugelighet – på rollelisten. Rollen er imidlertid såpass liten at man ikke lider for lenge, ulikt Chigurhs ofre. (En triviell digresjon: Harrelson er sønn av Charles Harrelson, som i forbifarten nevnes av sheriff Bell i McCarthys roman som drapsmann av en føderal dommer i Texas i 1980, da handlingen i romanen og filmen finner sted.)
[Spenningen i det som gjenstår av filmåret 2008 kunne selvfølgelig ha bestått i om the Coens maktet å holde P.T.Andersons There Will Be Blood unna når vi skal gjøre opp status i desember. Men det finner jeg sannsynligvis ut allerede kommende helg.]
Norsk pop borger generelt for en ytterst traurig kulturell opplevelse, og Thomas Dybdahl i særdeleshet; han har av undertegnede for lengst blitt veid og funnet like usmakelig som sitt bysbarn Kjartan Salvesen. Av prinsipp og hensynet til den gode smak, har man derfor unngått fenomenet Dybdahl og The National Bank.