[ bellman ]

Man kan sagtens kalle dem klisjeer – utsagn som at ”fallhøyden var stor for Kaizers Orchestra etter Maestro”. Men klisjeene stemmer, for Maskineri er et langt skritt tilbake kvalitetsmessig. Nå blir selvsagt albumet å finne på min Ti på topp-liste fra 2008’s beste album, men jeg hadde forventet å kunne plassere Brynes beste menn helt på toppen.

Det kler et band som Kaizers å eksperimentere, og det låter fortsatt kaizersk. Dessverre er produksjonen overlatt til en annen enn fjott fra Kalifornien, og resultatet er ikke aktverdig nok; her lefles det for mye med pop og ballader.

Rocken var en gang fundamentet i musikken, men nå er den degradert fra sjåfør til passasjer – eller krydder. Misforstå ei: ”Toxic blod” og ”Apokalyps meg” er glitrende låter, men man må da få lov å etterlyse mer trøkk fra Norges beste liveband?! Hvor er den nye ”Evig pint” eller ”Dieter Mayer”? Hvor er den mørke aggresjonen og jævelskapen?

Nu har heldigvis bandet Norges sterkeste låtkatalog å hente underholdning fra, så vi skal nok få vårt fra scenen. Likevel må det være legitimt å be dem om å komme tilbake fra L.A. Ta heller kontrollen på det gamle kontinentet – på ny.

Her har man helt glemt den tradisjonelle oppsummeringen av musikkåret, og så finner man ikke en gang noe(n) å skylde forglemmelsen på. Musikkbransjen kan man kanskje gi noe av skylden … Det er en tragisk affære å prøve å stable på beina en liste på mellom fem og ti hederlige utgivelser fra fjoråret. Perlene blir sjeldnere og sjeldnere, og/eller man blir mer og mer selektiv. Anyway:

[1] Raga Rockers: Übermensch

[2] Susanne Sundfør

[3] Nile: Ithyphallic

Nu står ikke verden til påske … Ronald James Padovana, eller Dio - som vi pleier å kalle ham, spiller opp til dans i Pokkervik på Karmøy. Med på slep har han (grøss) Europe og Stage Dolls. Ser vi bort fra de to sistnevnte klovne-ensembler, er dette en gledens dag for en karmøybu i eksil. Neste år kommer nok Motörhead til Sperrudfestivalen, tenker jeg. (Lever denne ennå, forresten?)

Slik ser VG.no ut i eftermiddag. Manuela Ramin-Osmundsen må jaggu ha det tøft. Og så hun som skulle være selve midtsidepiken i Historiens Mest Politisk Korrekte Regjering™.

Nu vel. Det er vanskelig å skjule den skadefryd som bobler i en stakkars anarkist i disse dager. Her i heimen har man mislikt vedkommende allerede før hun truet seg inn i regjeringskvartalet med kvoteringsgarden i ryggen.

Og sjelden har man vel sett en mer betimelig, målrettet pressekampanje mot et enkeltmenneske (barneombudet er det vi kaller collateral damage). Ja visst har Ramin-Osmundsen rottweilerne i landets største avis i hælene, men jeg kan ikke se annet enn at hun fortjener all tyn hun kan få.

Der noen hekser – som de jo nødvendigvis må kalles, disse ofrene for medias heksejakter – er havnet i trøbbel like ufrivillig som det er ufortjent, gjerne fordi de ofres av noen som står høyere på stigen enn dem selv, må andre finne seg i at egen mangel på politisk kløkt, gangsyn og anstendighet bringer dem inn i ubehagelig nærhet av grillkongene i Akersgata.

Ramin-Osmundsen tilhører sistnevnte kategori. Hun var politisk udugelig, og nå har hun jaggu sjøl gjort seg politisk uspiselig. Et praktstykke er det i alle tilfeller; jeg trodde faktisk det var umulig å tryne verre enn Valla.

Mitt ankepunkt i foreliggende sak er blott denne: Hvorfor lager VG alt dette spetakkelet for å tvinge fram mistillit til statsråden i Stortinget, når Stortinget på egen initiativ burde ha kastet seg over froskeeteren for lengst. Er de bedøvet av den grusomme aksenten hele gjengen?

Som musikkelsker er det fint å se at bransjen vet å sette pris på gode stemmer. At den beste – kvinnelige – stemmen i tillegg tilhører Sundfør-slekta, er også koselig. Verre blir det når enkelte surmagede noksagter svinger sverdet over Sundfør-jentas betimelige presisering av at hun i sitt virke først og fremst er artist, og ikke kvinne.

Hvorfor deler vi inn våre vokalister etter kjønn? Fordi det er forskjell på mann og kvinne, biologisk og musikalsk, sier noen. Ja vel. Hvilken kategori havner så Boy George og Dana International i, om man tør be om et svar?

Noen kaller det en fordekt kvotering. Og tanken er kanskje god; med kun én kategori, ville mannlige middelmådigheter hatt klippekort på pokalen.

Men hvem faen ønsker kvotering? Rent bortsett fra det å sy gule stjerner på klærne – finnes det en klarere nedvurdering av mennesker enn det å gi dem et kvoteringsstempel i trynet? Her stiller både nazister og SV’ere i samme bås.

Jeg velger å tolke Susanne Sundfør på beste måte. Hun er artist og ønsker ingen særbehandling. Dette er hverken sutring eller politisk korrekthet (jeg har en velutviklet radar for avsløring av begge deler), men tvertimot et eksempel på sunn opposisjon. Det er en handling vel verdt sin påspanderte whisky.

Det er sjelden man ser komedier – og det er ikke rart, så mye bedritne komedier som lages. Før noen rekker å innse tåpeligheten i dette utsagnet, vralter man raskt videre og konstaterer at filmer der graviditet og fødsler spiller en viktig rolle, aldri blir særlig minneverdige. (Korreksjoner mottas med takk.) Men la oss nu gi Judd Apatows verk en teoretisk sjanse.

Knocked Ups narrative struktur er som følger: Lat boms møter karriereblondine, full karriereblondine knuller lat boms, blondine blir gravid, de sedvanlige følelsesmessige forviklinger, happy ending. So far, so middelmådig. Dette skyldes i hovedsak et blodfattig manus og usedvanlig grunne rollefigurer til en utenfor-meinstrim-film å være. Enklere kan det ikke forklares.

Filmen rettferdiggjør altså knapt sin eksistens ut fra plot og hovedpersoner alene. Nei, her er det bifigurene som står for underholdningen – såpass ettertrykkelig at man, mens man lengter etter rulleteksten, etterlyser en egen film der disse fabelaktige filmpersonligheter virkelig kan få utfolde seg. Sorry, Judd – men dette verket er glemt før hodet mitt treffer puta i aften. Ring meg når Jonah og gjengen er oppgradert til hovedpersoner. (Og ja, jeg kjenner til Superbad.)