[ bellman ]

Lege og forfatter Christer Mjåset har begått en legenovellesamling. Ja, her går han rett og slett ukebladene i næringen, og skaper seg sin egen sjanger. Fellen er like åpenbar som tematikken (“lidelse og lidenskap”, som vaskeseddelen uten blygsel proklamerer), og tidvis tangerer da også Mjåset grensen til ukebladromanens estetikk og føleri, og vel så det.

Men vi godtar det likevel; den kvalitative tyngden i den håndfullen noveller som fungerer, er så massiv at melodramatisk middelmådighet enkelt kan skyves unna. Her ligner Mjåset min favoritt Levi Henriksen, som har gjort nettopp det sentimentale til en kunstnerisk livsvei.

Historienes basale følelser oppleves ekte, og de underholder meg: Mjåset er på sitt mest fornøyelige når han snekrer sin litteratur rundt practical jokes i likkjelleren (“En mening med det hele”) og kjærleik revisited i bingolokalet (“God på bingo”). Tilsynelatende platt, men ytterst velfungerende. Tematikk som institusjonell tragedie (“Sneglehuset”) og menneskelige kontaktbehov uavhengig av kroppslige rammer (“Carolina”) gjør også inntrykk, selv på kresen leser som dette.

De fleste novellene som fungerer i samlingen, er bygd i og skapt av ren og skjær enkelhet. Novellen oppleves (i alle fall av en som leser ungdommers noveller som levebrød) som en nokså satt sjanger, men her utfordrer Mjåset; aldri har vel en sammenstilling av et knippe journalutdrag (den allerede nevnte “Sneglehuset”) fungert så godt som en litterær tekst.

Dette er altså – med noen få unntak – anbefalt lesning. Og novellesamlingens generelle genialitet og brukervennlighet ligger jo i at disse mindre behagende unntakene enkelt kan spoles forbi i stillhet.

De ler

av oss
når vi graver dem ut.

– Tor Ulven (Det tålmodige, 1987)

For hvilken matrett kan vi notere det største misforhold mellom innbydende navn og motbydelig utseende og smak? Ingen under, ingen ved siden … suverén finalist er utvilsomt biffsnadder.

Hva kan ellers sies om den legendariske veikro-klassikeren med et par, tre snabber med 3. rangs biffkjøtt (fra hvilket dyr?!) iblandet vassen løk og vasnere sopp, dandert på en seng av hard og overkrydret pommfri, dusjet i ukegammel bernaise og servert med snittet kinakål, en skive overmoden tomat, tre sneier agurk med skrell og en overdådig kladd thousand island. Velbekomme er vel ordet man leter etter?

[På den andre siden er Nordnorsk Diktforums legendariske trønderkost-spit-vise “Biffsnaidder” mye, mye bedre enn navnet tilsier.]

Argh! Jørum har tidligere hisset så opp over trafikklovner som glemmer å blinke eller bruker blinklysene feil at han har begått en Facebook-gruppe om temaet. Til en liste over lignende trafikksyndere som burde omkomme sakte i en septikktank, bør vi også tilføye klodrianer som kjører med plankverk, rør o.l. svaiende 1 meter eller så ut bak bilen eller hengeren – uten noen form for markering a’la en plastikkpose.

Og håndverkere er nok verstingene her; mang en snekker- eller rørlegger-bil tråkler avsted med livsfarlig last. Det er nesten så jeg håper på en grusom ulykke der uskyldige stryker med – først da kommer nok VG og de stadig mer laserkåte SS-aspirantene i UP på banen. Dessverre. (Og nei, jeg har aldri blitt bøtelagt for noe som helst.)

P.S.: Hvis UP mot formodning skulle lese denne epistel … Her har dere et inntjeningsråd til julebord-kontoen, helt gratis! Still opp en patrulje i nærheten av Byggmakker eller lignende, og vink inn hver jævla 50-åring i Mercedes med 4 meter plankverk på 2 meter-henger. Easy pickings.

Det finnes åpenbart en metal-gud; alles favoritt-lik, engelske Carcass, gjenoppstår og spiller opp til thrash-dans på Wacken neste år.

Keep on rotting!

Viggo Mortensen har det med å være konge. Fantasy-konge er én ting, men han var jaggu – i mangelen på et dårligere uttrykk – helt sjef, ja, rett og slett konge, i A History of Violence også. I Cronenbergs nyeste episke arbeid, Eastern Promises, er Viggo fortsatt konge, selv om hans rollefigur ender opp som en ussel knekt i en utilfredsstillende fortelling.

Er det noe som holder mål i denne filmen, så er det vår staute danske. Mimikken er kaldt kontrollert, knappen sannsynligvis vridd over på ”stoisk” and beyond. Ingen skal beskylde Viggo for overspill, ikke her. Rollen passer ham udmerket, men suppa i håret er å finne i det faktum at han blir sørgelig alene. Middelmådigheter som Cassel og Mueller-Stahl er nettopp det, middelmådige og tamme – fullstendig uten den tryllesaften som kan gi selv en haltende historie muskler. (Naomi Watts’ prestasjon skal her forbli unevnt og glemt, slik den bør være.)

Som formel-tro thriller fungerer Eastern Promises greit, det er så. Og volden er realistisk og deilig plagsom (jeg tok meg selv i å juble innvendig under seansen i det tyrkiske badet: Herlig!). Og det er slik den bør være; man har da forhåpninger om grufulle scener når man benker seg til fest med en David Cronenberg-film.

Det er selve historien som er vanskelig å svelge. Det vil si, inntil et visst punkt fungerer den godt – og jeg frydes! Men så tramper melodramaet inn på scenen, et element som tidligere i historien ble holdt i sjakk – kamuflert som tragedie. Slikt er ytterst surt å bli utsatt for, forutsetningene for filmopplevelsen tatt i betraktning.

Ja visst er filmen måtelig underholdende. Men med tanke på det kvalitative spranget A History of Violence representerte for Cronenbergs filmspråk og epikk, blir Eastern Promises et spagat-aktig skritt tilbake – en smertefull skuffelse selv for den ikke mer enn middels kresne kinogjenger.

1|2|3|4|5|6

Studenter – en gang i tiden var de pionerene, spydspissene, forkjemperne for den nye tiden, den nye musikken. Men nu? Dette var stoda per 2007, i følge min Facebook-profil (ytterligere sarkastiske kommentarer fra min side er unødvendige; for én gangs skyld taler statistikken for seg selv):