Mens de fleste venter på Led Zeppelins gjenforening på gamleheimen, og vi få andre heller venter på neste Union Station-fest, kan vi alle hygge oss med Robert Plant & Alison Krauss‘ tilbakelente og nytverdige Raising Sand. (Smakebiten “Stick With Me, Baby” – komplett med “video” – kan betraktes her).
[Edit (Piaf): Snakker vi faktisk her om årets album?]
Denne lesverdige posten fra livetleker.wordpress.com er fra tentamensavviklingen i grunnskolen. Men strøtankene derfra er også representative for det neste utdanningstrinnet – i alle fall slik det arter seg på min arbeidsplass, Vennesla vgs.
Nå er det elektronisk databehandling for alle pengene på heldagsprøver også. Gud bedre, det er sannelig mye som har endret seg fra mine dager som skrivende elev-knekt med fingre fulle av blekk fra en uvillig fyllepenn. (Ja, vi brukte faktisk fyllepenn!)
Spørsmålet om videodømming og tilhørende herligheter diskuteres stadig over skummende brygg kloden over. Saken er kanskje ikke dagsaktuell, all den tid det er en stund til neste fotballsluttspill, men søndagens VG inneholdt en særdeles god betenkning vedrørende dette usportslige tema. Skribent er Espen Holm, og siden innlegget ikke er å finne på nett, håper jeg VG tilgir dette ranet. God fordøyelse!
Forventningene er åpenbart store, men forutsetningene for en frydefull aften virker likevel fattige i det vi entrer scenelokalet. Michael Krohn er blitt en lubben frontmann, og bassist Livio Aiello ligner Gahr-Støres ukjente tvillingbror. Dessuten gjør en flaut stor andel av publikum skam på det klassiske Krohn-råd: ”Skjorte av silke, bukse av lær, hjelper dessverre ingenting her.” Og i vip-seksjonen virker Terje Formoe m/frue bare sånn måtelig interessert i de frekke fyrene på Kick-scenen.
Men hva bryr vi oss om bilringer og gråsprengte bassister? Krohn er fortsatt så herlig anarkistisk arrogant som spielführer at både Prepple og Hank har gode grunn til søke NAV om støtte til omskolering. Hos Raga hviles det ikke på et leie av fordums laurbær heller; det er det nye albumets innhold som skal promoteres og innøves. Godt og vel halve innholdet av nyvinningen Übermensch presenteres faktisk i aften, og samtlige bør allerede være å betrakte som nødvendige settliste-medlemmer.
Med kåte ulvehyl, akkompanjert av søte orgeltoner, krafser Raga igang rockeballet med deres beste opus siden ”Slakt”, den smått koselige love-storyen ”Varulv” – etterfulgt av, og dette smerter meg ikke det minste å si, radiohiten (Moslet må ha sovnet i timen) ”Aldri mer”. Man kan heller ikke unngå å hylle riffhelvetet ”Falsk” eller den filosofiske ”Stille høyde” ved enhver tenkelig anledning. ”Viking” evner dessuten enkelt å befeste sitt allerede sagnomsuste rykte som en utmerket kortleksjon i norsk kontrafaktisk historieskrivning.
Ikke bare virker det nye materialet som gamle kjente; gamle og i utgangspunktet trette og kjedelige kjente som ”Lysere tider” og ”Ensom i kveld” virker nye, friske og forbannet vitale. Ingen rynket heller på nesen av å bli servert ”Ole og Ali” og ”Slakt” som dessert. Det er faktisk fristende å klistre den forslitte comeback-etiketten på Raga anno 2007. Showet preges fra start til mål av lutter spilleglede og skamløst publikumsfrieri. Dødpunkter? Ingen.
I det Krohn retorisk spør ”Er det ikke deilig å ha noen å hate?”, skjønner jeg hvorfor nettopp dette bandet er det fremste eksempelet på hvorfor det er fortsatt – tross omverdenens latterlige populærmusikalske konformitetstyranni – er givende å være mann, konsertgjenger og rock’n’roll-elsker i dette landet. Noen å hate, ja visst. Men først og fremst bør vi kjenne våre venner, folkens.
Av og til er virkeligheten for god til å være sann. For å frakte en kirkeasylant til en demonstrasjon uten å risikere at vedkommende blir arrestert, har tv-pastor Egil Svartdahl fått konstruert en mobilkirke (!) – en kirke på hjul, no less. Med mindre VG har forvekslet 24. oktober med 1. april da – og det kan jo skje den beste (men som regel den verste).
Selv har jeg ingen respekt og langt mindre noen forståelse for det latterlige instituttet som kirkeasylet er. Er det å forstå det slik at hvis jeg har en mengde ubetalte parkeringsbøter som namsmannen vil prate med meg om, så kan jeg låse meg inne på – la oss si – et bibliotek (som for meg er et hellig sted), og der forvente å unndra meg lovmessig tvangsinndrivelse?
Anyway, selv en ufrelst hedning som undertegnede forstår hvor alvorlig Svartdahls stunt er for denne uformelle asylordningen. Det må da finnes grenser for idioti – selv blant religiøse?
Grattis, Radiohead. Jeg avskyr selvsagt den bedritent kjedelige liksomrocken deres, men engasjementet på lytternes vegne kan ingen ta fra dere. Hvem faen trenger plateindustrien lenger?
Radiohead har vel til mat til saltet sitt fra før, men likefullt trenger dette “last ned og betal hva du vil”-prosjektet vår støtte. (Selv har jeg aldri betalt for en nedlasting, unntatt der det ikke fantes andre muligheter for å tuske til seg musikken.)
Men likevel altså, av kulturideologiske prinsipper, kjøper jeg herved In Rainbows for ca-prisen av en halvliter jeg likevel ikke kommer til å drikke. (Ikke kommer jeg til å høre på albumet heller.) Håper du gjør det samme, gjerne for flere halvlitere om så er – og lån gjerne øret til musikken deres også, hvis slikt skulle behage.