[ bellman ]

Stopp pressen (for godt)! Ali “God Damn, I’m all the 12 Year Old Ladies Man” Fuentes holder eksklusiv konsert – live på VG-TV på torsdag. Den virtuelle køen begynner bak Bellman!

… man kan også fatte seg i korthet og bare konstatere – som det udiskutable faktum det er – at Übermensch er Raga Rockers‘ beste utgivelse siden kalenderen talte 1990 og Rock’n’Roll Party regjerte. I disse tider, spesielt i disse tider!, er det direkte meningsløst – ja, en hån mot menneskelig intelligens overhodet – å ikke eie dette albumet.

Etter at kampen Nott’Forest-Leicester ble avbrutt på stillingen 1-0, gav Leicester like godt Forest og keeper Paul Smith sjansen til å score rett fra avspark i omkampen. Fotball er med andre ord fortsatt en sport for gentlemenn (og -kvinner) … i noen steder av verden; skulle likt å se dette skje i sydlige deler av Europa, der menn er menn og sauene er livredde.

Vi har det med å ironisere og sleivsparke over mannsgriser og bygdetullinger i Frp, men når sant skal sies – og en blogg er virkelig stedet! – er det få ting som er så stakkarslig og hyklersk som en såra og vonbroten sosialist. Sten Ørnhøi, folket har aldri hatt bruk for deg, så hvorfor er du her ennå?

Til eventuelle språk-/sproginteresserte der ute, kan det her videreformidles at Språkrådet omsider har bestemt seg for å lage en “tydeleg, enkel og stram nynorsknorm utan sideformer”. For mange – og da særlig skoleelever – er nettopp disse sideformene (også kalt “klammeformer”) problemet.

For de ikke fullt så språk-/sproginteresserte kan vårt problem vedrørende denne forvirrende valgfriheten illustreres slik:

Hvordan kan vi skrive “mulig” og “mulighet” på nynorsk? Meg bekjent er følgende alternativer mogelege, med mer eller mindre godkjente sideformer i parentes:

”mulig”:

• mogeleg [mogelig]
• mogleg [moglig]
• [muleg] og [mulig]

”mulighet”:

• mogelegheit [mogeligheit]
• moglegheit [mogligheit]
• [mulegheit], [muligheit] og [mulighet]
• mogleik?!

Slå den, danskejævler!

Moro å se at Osenbanden, radioprogrammet med den tydeligste politiske agendaen siden Göbbels regjerte eteren, har skutt seg selv i både kne og fot. For nå ser det jaggu ut som den grusomme negerhateren Torild Fiskerstrand har fått en bystyreplass i gave – alt takket være Petre-programmets Pulitzer-verdige rasistavsløringer for skjult mikrofon. Mer av sånt, takk. Hører du, Moslet?

Hvorfor stemte jeg ikke i dag (heller)? Fordi stemmen min er verdiløs. Vi som ikke finner et parti eller en valgliste vi kan identifisere oss med, blir nødt til å avlegge en blank stemme. Men i det norske valgsystemet telles ikke blanke stemmer. I stedet forkastes de, akkurat som stemmene til de evneveike som legger i flere sedler, eller de radikales stemmesedler som det står rablet ”Carl I. Hagen er homo!” på.

Dette er grove greier, selv i et konformitetstyranni. Å avlegge sin stemme ved valg, er en borgerrett – ikke en borgerplikt.

— Men hvis du ikke stemmer, har du ingen rett til å kritisere politikerne etterpå. Du har jo ikke vært med å velge!

Hva skal man si til sånt vås? For den partiløse velger er det å møte slike holdninger jevngodt med å møte legen som tilbyr deg en tannlegetime eller en eksem-salve som behandling for den brukne foten din. Det er et skinnvalg. Uansett hva du velger, har du ikke bruk for det, og din situasjon forblir den samme, selv om du har gjort et valg.

Skal vi tvinges til å gjøre et valg? Å ha valgfrihet innebærer å kunne velge noe man ønsker fremfor noe annet. Hva om det ikke finnes alternativer, eller det bare finnes alternativer som ikke er til det gode? Kjennetegnet på den klassiske tragedie at man står overfor et umulig valg; uansett hva man velger, blir det feil. For meg er valget like enkelt som det er trist.

Jeg som skyr stemmelokalet år etter år, har gjort et bevisst valg, hver gang – og det er, vil jeg mene, et atskillig mer reflektert og veloverveid valg enn de som stemmer av gammel vane, av trass eller av noe så avlegs og trivielt som politiske årsaker.

Kalde sensommer-morgener, en lumsk høst i anmarsj og krevende dager i ny jobb på videregående skole … Det skulle nu bare mangle om en stakkars norsklærer ikke søkte både oppmuntring, trøst og avreagering i dødmetallens svarte avgrunnsparadis.

For oss med nedsatt hørsel og ønske om ytterligere auditiv degenerering har det vært en fryd å beskue og belytte den mørkeste delen av musikkmarkedet de siste månedene. Grunnene burde være åpenbare, men blir likefullt i det følgende åpenbart for dere – om enn i en sedvanlig forutinntatt og latterlig subjektiv tone:

NILE – Ithyphallic
Meget må gå galt om ikke South-Carolinas triveligste karer haler iland Årets album-prisen for inneværende 12 måneders-periode, for vi beæres i tilfellet Ithyphallic med en samling overmåte appetittvekkende og kvasst tilhuggede dødmetall-komposisjoner. Egyptisk stemning, historikk, lyrikk og mytos er, som man forventer av et Nile-album, kløktig og konsekvent vevd inn i den musikalske tekstur. Temposkifter og behagelige, dvelende mellomspill krydrer den estetiske opplevelsen ytterligere.

Dessuten krever det – i vår stadig mer utålmodighetsdyrkende kultur – baller å dra igang et album med en låt på over 8 minutter – dette sågar i tillegg til det i dette forum tidligere nevnte spor ”Papyrus Containing the Spell to Preserve Its Possessor Against Attacks From He Who Is in the Water”. All ære til de skapende. [Lytt og nyt på last.fm]

Gorefest – Rise to Ruin
Nederlands mest nytelsesverdige eksportartikkel, ved siden av gouda-osten selvsagt, er og blir de gamle helter i Gorefest. Enhver kjenner av riffsterk dødthrash i Carcass-tradisjonen bør låne sitt best fungerende øre til denne utgivelsen.

Meget mere kunne så visst sies om dette såkalte ”comeback”-albumet, men man overlater i stedet oppgaven med å overbevise tvilende hedninger og ikke-troende til bandet selv. Åpningslåten fra Rise to Ruin, ”Revolt”, innskrives med dette i det musikkhistoriske pensum for enhver metalliker med snev av klasse, smak og intelligens. [Lytt og nyt på last.fm]

Obituary – Xecutioner’s Return
De eldste guttene i klassen er imidlertid Obituary, som man med et viss engstelse måtte lure på om hadde parkert tøflene kvalitetsmessig, om enn heldigvis ikke eksistensmessig. Formulaen for bandets komposisjoner bokstaveres selvfølgelig Florida-dødmetall; bandet var i sin tid blant de innstiftende elementer (Morbid Angel og Death er andre mistenkte) i dette elementære tilskudd til den giftigste delen av musikksjangeren.

Xecutioner’s Return representerer i så måte et hyggelig blaff fra fortiden, og kan friste med et lystig potpurri av riffintensiv og temposterk dødmetall, og provoserende melodiske så vel som seig-rytmiske mellomspill – i tillegg til dødmetallens kanskje beste gitarsoli. Dersom dine nakkemuskler ikke automatisk og rytmisk beveger seg i takt med Obituarys fremføring slik at håret ditt eller mangelen på det flerrer hull i luften, er du et sosialt kasus som burde vurdere å oppsøke en psykolog eller en (annen) psykopat. [Lytt og nyt på Myspace.com]

- - -

Blant de andre aktuelle og relevante utøvere i den ypperste divisjon teller vi også Behemoth og deres fryktinngytende The Apostasy, men i dette forum vet man da å begrense seg. For mange inntrykk gjør mer skade enn gagn, selv om musikk så vel som intensjoner forblir gode. I tillegg må man likevel tillegge at King Diamond for tiden ødelegger all motstand med den allerede legendarisk givende Give Me Your Soul … Please – selv om vi dermed overskrider de musikksjangermessige forutsetninger for denne informative og misjonerende meddelelse.

God høstlytting, folkens!

Haugesunds Avis bringer i dag nytt fra en av sildebyens rettssaler, der forsvarsadvokat Trond Hjelde slenger om seg med anklager om brudd på menneskerettigheter og rettsstatens hellige prinsipper. I en voldtektssak skal Hjeldes klient først ha tilstått i avhør, for så å presentere såvel loddrette som vannrette løgner da saken kom for retten.

Men, mener forsvarer Hjelde, retten burde ha sørget for å forklare stakkaren at han var i ferd med å “inkriminere” seg selv:

– Jeg vil rette sterk kritikk til rettsvesenet som ikke stoppet min klient da han forklarte retten noe annet enn det han hadde sagt i politiforklaringen.

Er det rettens oppgave å minne tiltalte på at han er i ferd med å lyve? Burde ikke tiltale selv vite forskjell på rett og galt? Og videre: Hvis tiltalte er for evneveik til å vite den i en rettssal (og ellers!) ikke ubetydelige forskjellen på løgn og sannhet, har han jo ingenting i en rettssal å gjøre i utgangspunktet, men burde i stedet gis et mykt og lyst rom uten utsikt på Gaustad.

Dette uomtvistelige faktum har åpenbart gått Hjeldes skarpe juristhjerne hus forbi. Hvorfor hever De i det hele tatt gasje, Hjelde - når De ikke bare forlanger at andre skal gjøre jobben for Dem, men også offentlig gjør det kjent at De selv ikke er skikket til å gjøre den?

Det er fint lite De kan gjøre for å stoppe evolusjonen, herr advokat Hjelde. Bare idioter sitter i norske fengsler - og klienten din virker i utgangspunktet å inneha for svake mentale evner til i det hele tatt å kunne begå den usedvanlig (!) intellektuelt krevende handling en sedelighetsforbrytelse fordrer av et maskulint vesen.