[ bellman ]

“Ikke drikk for mye vann”, advarer VG i dag. Jepp, for da drukner du, seddu.

Det nye Nile-albumet Ityphallic er om hjørnet. Gleder meg til låt nr. 4 skal radioannonseres:

“Papyrus Containing the Spell to Preserve Its Possessor Against Attacks from He Who is in the Water”.

Richard Cheese & Lounge Against the Machine … Ja, det er i den vel opptråkkede gaten til Weird Al, Eilert Pilarm, Penthouse Playboys og Pat Boones “In a Metal Mood”, men hvem faen kan takke nei til lounge-versjoner av populærmusikalske klassikere, eksempelvis på albumene Aperitif for Destruction, I’d Like a Virgin og The Sunny Side of the Moon?

(Husk å sjekke fattigmannshtml-versjonen av nettsiden!)

Gjett, åh, gjett om Bellman klør i fingrene etter å kaste en Darwin-pris etter fyren som “fant opp” den såkalte bilbelteskjorta og de som kjøper den – når de ligger smurt ut over veien etter å ha “spart” 550 kroner på bilbeltegebyret (skjorta koster jo 200, så det må trekkes fra, right?).

Hva blir det neste? Stikke av fra laserkontroll, kjøre i fjellveggen med vilje og glise når du forstår at den brukne nakken sparer deg for 20 dagers pallesnekring? Evolusjonen og menneskeheten higer etter deres døde kropper, mine herrer!

Accept var et av 80-årenes suverene band, men da det samarbeidet sprakk, ble etterfølgeren, Udo Dirkschneiders solo-band U.D.O., en mer enn habil erstatning. Selv har Bellman et høyst intimt forhold til Animal House (1987), som i sin tid stod ansvarlig for å ha vekket interessen for grim tyskermetall i en liten 10-åring (hvilket barn av det sene 70-tall har ikke pådratt seg prematur whiplash av “Go Back to Hell”?!).

Men rosenrød barndomsnostalgi til side: U.D.O.’s beste album er utvilsomt No Limits (1998), komplett fritt som det er for fyllstoff og vassent b-materiale. Vi snakker ekte riff-kjærlighet fra første … ok, andre spor – siden “The Gate” er en rolig intro – og siden baller det bare på seg. Høydepunktet er nok den allsangvennlige “Raise the Crown”, skjønt albumets kompakte jevn- og enhet gjør det urettferdig å diskriminere låter på denne måten. Sannheten kan uansett ikke forbli ukjent: Dirkschneider m/følge har aldri vært bedre!

Kjennere av klassisk heavy metal kan forresten se frem til et nytt herlig møte med den vesle kråke-sirenen nå som albumet Mastercutor er sluppet løs på oss. Nyt gjerne videoen til “The Wrong Side of Midnight” så lenge – får vi en ny U.D.O.-favoritt?

Hvis straffen for å kaste bløtkake på finansminister Halvorsen er 30 dager pallesnekring, hva er straffen for å helle øl på lederen for opposisjonen? Applaus?

Det er allment kjent at Bellman forguder Per Pettersons Ut og stjæle hester (2003), og i tillegg fusker med en masteroppgave om fyren. Og nå som Den Største Norske Romanen Noensinne er hedret med allverdens priser, skulle det vel egentlig bare mangle at ikke Axel Helgeland sitter og flikker på et manus til filmatiseringen:

Det er selvfølgelig godt nytt for oss som er litt i overkant kresne hva film og litteratur gjelder. Men dette prosjektet står og faller på riktig rollebesetning, og med tanke på hva norsk film har gitt oss de siste årene, kan ikke vi Petterson-fans gjøre annet enn å be (eller bestikke). Se i nåde til oss.

Hvorfor stemmer mellom 25-30% nordmenn på Fremskrittspartiet – vårt nye arbeiderparti? Hvem skal de ellers stemme på? Rødt/RV er bortkastede stemmer, SV er i kloa på den høyt utdannede overklassen, og hvem trenger Høyre når Arbeiderpartiet selv har avskaffet den økonomiske klassetenkningen.

Magnus E. Marsdal finner opptil flere parter som må dele skylden for Frps vekst. Og Ap må sitte lengst i skammekroken. Flertallet av Siv Jensens velgere kommer nemlig fra Ap: De er menn og de tilhører det som i gamle dager het nettopp arbeiderklassen. Dessuten deler de skuffelsen over å ha blitt forrådt; de kan ikke lenger identifisere seg med et parti der tillitstoppene, Jens & Jonas, tilhører det nærmeste vi kommer et aristokrati i Norge (oversikten over samrøre og innavl i parti, fagorganisasjon, regjering og embetsverk er gammel, men fortsatt likefullt skremmende lesning) og har utdannelse fra franske eliteskoler – kort sagt det Marsdal kaller Armanidemokratene –, og der toppstrategen, Martin, ikke har gjort ”et orntli dagsverk og blitt møkkete på fingra” siden han ble partipamp på heltid i 1973.

Arbeiderpartiet har fjernet seg fra folket de en gang elsket og som en gang elsket dem; de har, sier Marsdal, lagt igjen klasseretorikken på historiens skraphaug og kan ikke lenger gjøre annet enn å ”ty til fordømmelser av Frps uansvarlige overbud, partiets populisme og dets manglende styredyktighet. Men hvordan virker slike fordømmelser på folk flest, annet enn som bekreftelser av Hagens anklager mot Ap-apparatets arroganse?” [149]

Den supre, verdensberømte platesnurrer Olle Abstract kan stå som representant for en annen gruppe som må ta meget av skylden for Siv Jensens brede glis, kultureliten. Marsdal siterer ham fra Dagbladet Fredag: ”Hvis folk vil ha en TV2- og Se & Hør-kultur, kan de jo stemme på Hagen. Men husk: Han har ikke gjort en dritt [!] for Kultur-Norge. Han og folka hans vil ødelegge og [!!] fordumme det kulturtilbudet vi allerede har. Jeg synes de er en gjeng med forpulte nazier [!!!].” Klar tale om fordummingen av kultur altså. Marsdal formulerer seg en smule bedre enn nevnte dj:

Frp er ikke en sykdom. Overdreven Frp-stemning blant folk flest kan snarere tolkes som et utslag av deres kulturelle immunforsvar. Det er de selvutnevnte smartingene som bærer smitte. De har kultursyken, et syndrom man pådrar seg ved langvarig opphold i de middels høye sfærer. Jo mer de kultursyke kaster seg ut i offentligheten for å kurere den bedervede folkesjel, jo verre blir det – stadig flere får sans for det “vulgære” Frp: Kultureliten produserer sit eget antistoff. En grusom skjebne. [179]

Han er ikke alene om å være forundret over hvorfor tilsynelatende intelligente mennesker bruker så sterke ord og så mye krefter på indirekte stemmesanking for et parti de ikke kan fordra. For nå er det de kloke og utdannede mot resten. Frp-velgere er dumme. De er ”kunnskapsløse, innadvendte nasjonalsjåvinister som reagerer irrasjonelt i stedet for å ’forstå globaliseringen’” [295]. Den sosialdemokratiske venstreeliten har ikke bare kastet ut den økonomiske klasseinndelingen; de har byttet ut høyre-venstre-aksen med dum-opplyst-aksen, og befester dermed, mener Marsdal, ”høyrepopulistenes verdensbilde: Politikk bygger ikke på klassekamp, men handler om Eliten mot Folket.” [296]

Frp-koden er en politisk, subjektiv og svært lesverdig bok som er like mye et oppgjør med Arbeiderpartiet som det er en forklaring på Frps suksess. Hvis målet hadde vært å kle av Frp, hadde Marsdal bortimot mislyktes; bare et fåtall sider mot slutten brukes til å kommentere partiets politikk og konsekvensene av den – konsekvenser som eksempelvis gjør det himmelropende åpenbart hvorfor arbeidere eller finnmarkinger ikke bør stemme Frp. Men dette er ikke en bok for Frp-velgere. Den er skrevet for de av oss som tror vi har forstått, og som trenger å få tatt livet av en fordom eller to.

Bellman jakter på krypinn i byen. Dette Finn.no-prospektet fristet ikke noe særlig: Godt innrøkt toppleilighet i Vågsbygd; siste bolig til Sven O. Men hvorfor, Espen B. Høiby, bruker du ikke din fars navn i annonsen? Garantert fullt hus på visning!

O’kjennere av kvalitetsunderholdning, gled eder! I et sjeldent anfall av visdom har rikskringkastingen klart å sikre senderettighetene til The Wire, serien som får The Sopranos til å ligne Mot i brøstet. Den blir å se på den nye NRK 3-kanalen til høsten.

Takket være dvd-mediet er Bellman & co godt i gang med sesong 3 allerede, men unner selvfølgelig alle med et snev av innsikt å nyte serien fra starten av. Forvent timelange episoder med grim realisme og absurd humor, forbilledlig intelligent oppbygning, historisk god rollebestning og prikkfri fotografering og musisering – i grunnen de karakteristika som mangler i alle andre tv-serier av i dag.

Bellmans favoritter? Etterforskerne McNulty og Bunk – det herligste radarpar siden Blackadder og Baldrick. Sjekk den allerede klassiske “fuck-fuckedi-fuck-motherfuck”-scenen, der all dialog foregår ved bruk av f-ordet: