[ bellman ]

Nå får dere fanden meg bestemme dere, folkens - skal vi innføre videodømming i fotball, eller ikke? Egypt har skjønt ze hart Weg at det å ha et par ekstra øyne og en videoskjerm på sidelinja ikke akkurat bidrar til øke fotballsportens uovertrufne dynamikk og umiddelbarhet.

Nord-europeisk fotball er allerede langt på vei ødelagt av importert, gjennområtten skuespillerkunst fra Degosland; nå faller selv skotske spisser uten hjelp i straffefeltet. Og verre blir det.

Skal dommeren i tillegg måtte konferere med et sofagris av en fjerdedommer for hver situasjon som krever skjønn, blir Den Vakreste Sporten ganske raskt like oppstykket og Tourettes-aktig som håndball eller amerikansk fotball.

Ved O’Beckenbauer, la oss nu beholde det menneskelige elementet på fotballbanen. Digitalisér gjerne tilskuerne, men la dommeren være.

Fact (fucked?): Det utgis for mye og for dårlig musikk. Selv med skitpreik-detektoren på full vreng, skal det manns mot til for å ta avstikkere fra de musikalske hovedveier. For, som det ikke ofte nok kan minnes om, vår tilmålte tid her på kloden er for knapp til å brukes til fånyttes vassing gjennom en kloakk av middelmådig, fantasiløs, narsissistisk speil-runkende og bransjerævslikkende musikk.

Jeg kunne vendt skytset mot Hallelujah-kameratene (som for øvrig, alle som én så vel som samlet, passer ovennevnte adjektiv-utbrudd), men siden jeg er såpass oppstemt av vellykket grilling og andre av sesongens fortreffeligheter, velger jeg i stedet å kaste superlativer i retning Hedmark.

JAQUELINE, denne særdeles ujålete Elverumstrio, er mottakerne, og anledningen lyder navnet Cape Horn (Pendulum 2009). Kritikerkorpset maser om WE, El Caco og Kyuss, men min kompassnål lyver aldri: Det er mye - mye! - bedre. Det er fyldig, men på langt nær tungt fordøyelig kunst som serveres. Man etterlates behagelig mett, selv om man kanskje i underbevisstheten faktisk er lengtende etter litt mer - hvilket i min enkle eksistens er selve kjennetegnet på intelligent forrettet mat, musikk, litteratur etc. Stay hungry, stay foolish, som det heter.

Det er tvingende nødvendig at du nyter deg igjennom Cape Horn nå (og siden, selvfølgelig, legger din elsk også på forrige album, Reaping Machines. Idiots er dessverre i skrivende stund ikke tilgjengelig på Spotify):

spotify:album:6ojTsL9BHpMmgvYSKCjaQa

UEFA-cupen er død, leve Europa-ligaen! Og her blir det fritt frem for eksperimenter, flkns. I likhet med unger er fotballens regelverk noe man ikke tukler med. Men i disse liberale tider kan vi jo gjøre et unntak. Så lenge de holder de forbannede målkameraene unna ballene og banene vår …

Denne gangen virker det faktisk å ha noe for seg, det sportsbyråkratene vil presse på oss.UEFA har med hell prøvd ut et femdommer-system med måldommere i U19 EM just nu, og det har ikke gått upåaktet hen. Vår fete sveitsiske venn Sepp har besluttet at det vellykkede eksperimanget skal videreføres i E-ligaen. Dermed får vi se stjernespillere voktes av to par ekstra øyne innenfor sekstenmeteren.

For øvrig er det synd å registrere at det er måneder siden forrige blogging. Karriereklatringen får ta skylden.

Quart’en, sier De? Hvilken sykdom er det?

Nuvel. Manowar er et gjesp, men Satyricon er knall, W.A.S.P. er fin-fint, og Skambankt er rått å bivåne. Norway Rock Festival-programmet var interessant, men manglet ballesparkere av et visst format – inntil festivalen i dag kunngjorde at Chuck Billy og Testament kommer til Øyasletta i juli. At også gamle Dirkschneider vil tralle litt utover sommerkvelden, er heller intet minus.

Jeg nøler ikke med å ta et klart standpunkt imot den norske opinionen i Gaza-konflikten spesielt og Midtøsten-spørsmål generelt. Men jeg vil ikke kalle meg noen israelvenn. For meg handler dette om proporsjoner,
og mindre om politikk.

Her uttaler jeg meg ikke som indignert og engasjert medmenneske medplettfri samvittighet; jeg er da vitterlig ingen aktivist, og nøyer meg med å ha noen fadderbarn her og der. Men anyhow, det var dette medproporsjoner:

For finnes det ikke større og verre problemer i større og verre stilte områder? Noen som husker Darfur? Slike konflikter er selvsagt vanskelige å løse fordi de, akkurat som i Midtøsten, har klare religiøse og etniske sjangertrekk. Men følgene av slike konflikter er horrible, humanitære katastrofer som grenser til folkemord.

Det er derfor - og her kommer dessverre politikken inn i bildet - jeg blir en smule provosert over at denne fillekonflikten - og det mener jeg virkelig er den rette betegnelsen - i Gaza får så mye oppmerksomhet. Jeg kan bare anta at det skyldes at Israel-Palestina-konflikten er venstresidens hjertebarn, og at dette er utgangspunktet for medias prioriteringer.

Du trenger nemlig ingen mastergrad i medievitenskap eller sammenlignende politikk for å skjønne den rødgrønne tankegangen, enten den skjer i en regjering eller en redaksjon: et sionistbombedrept palestinsk spedbarn skaffer flere stemmer og lesere/seere enn et kapitalistfremprovosert sultdød-rammet sudanesisk spedbarn.

Kall meg en ignorant, men jeg bryr meg virkelig ikke om hva som skjer noe sted i Midtøsten. Verdensdelen, dens kulturer, ideologier og religioner har gitt og gir øvrige deler av kloden stadig hodepine. Oppmerksomheten som denne betente regionen skaper eller hyler etter, er høyst ufortjent.

Grunnen til at vi ikke slipper unna Midtøsten, er åpenbar. Det er rett og slett for mye historie og politisk kapital på spill for alle som er involvert. Og det er jo ikke så rent få … Den amerikanske presidenten, våpenlobbyister, LO-medlemmer, Vårt Land-abonnenter, Jihad-wannabe’s på gata i Islamabad, skoletrøtt ungdom på Karl Johan - alle mener vi noe om den lille lorten på kartet kalt Israel/Palestina.

Ja, det er trist at barn dør på Gaza-stripen, det er uhyre trist at barn dør noe sted i verden, for fanden! Men det dør altså flere barn andre steder enn Gaza, og det av årsaker som burde være mye enklere å avskaffe enn å drenere hengemyra i Midtøsten.

Forøvrig er det med undring jeg registrerer at Hamas’ grunnleggende filosofi er at hver palestiner er en soldat. Ingen er uskyldige sivilister, med andre ord? Når Gaza-palestinerne har venner som Hamas’, kan en saktens spørre hvorfor de trenger fiender.

[1] Susanne Sundfør – Take One

[2] Metallica – Death Magnetic

[3] Goldfrapp – Seventh Tree

Hederlig omtale:
AC/DC – Black Ice
Ane Brun – Changing of the Seasons
King’s X – XV
Motörhead – Motörizer
Portishead – Third
Satyricon – The Age of Nero
Testament – The Formation of Damnation

Hvem faen kan tenke seg å se en 2 timer lang film om en serie tv-intervjuer David Frost gjorde med Richard Nixon i 1977? Vel, billettkøen begynner bak meg, så får mobben heller sitte og masturbere videre til Hollywood-smørja si.

– They can’t impeach me for bombing Cambodia.

The president can bomb anybody he likes!

Som det så treffende heter blant kidsa: WTF?!? Dette er en Facebook-annonse. Skal ikke reklame inneholde positiv og salgsfremmende omtale av et produkt? (Og hvem er egentlig den enarmede banditten?)

Tenk, åh, tenk om Jahn Teigen hadde holdt seg til sjangeren han mestrer, vært trofast mot Arman Sumpe eller Popol Ace/Vuh, og latt Grand Prix-popen ligge. Akk …

ARMAN SUMPE D.E. – “Steelgrass” [mp3]

POPOL VUH – “Neon Nightmare” [mp3]

Svenskene har lenge kunnet koke næringsrik kulturell suppe på sosialrealismens spikere, og samfunnskommentaren er da også i høyeste grad ivaretatt i Tomas Alfredsons La den rette komme inn, om enn i symbolsk form. Det definerende krydder i akkurat denne suppen er imidlertid det vandøde element – vampyrer.

Nu er det jommen ikke laget mange gode vampyrfilmer gjennom celluloidhistorien; jeg kan minnes at første installasjon av Blade, samt John Carpenters Vampires, ikke var så verst tidtrøyte, og From Dusk Till Dawn var jo direkte fornøyelig. Men ellers er dette en subsjanger som er viet pompøse sviskeskildringer av kjønns- og moteforvirrede østeuropeiske grever, alternativt fremstår de falmende filmatiske forsøkene som impotent action av typen Night Watch.

La den rette komme inn pløyer ny mark. Siden film først og fremst er et visuelt medium (hører du, von Trier, din jævel!), kan vi ta det viktigste først. Den er smakfullt og forbilledlig (!) fotografert, og dens landskap er trist, kaldt, gjenkjennelig og ytterst passende for den simple – i ordets høyst positive valør – historie som fortelles.

Historien skal her forøvrig ei berøres, da jeg nøyer meg med å konstatere at det forsatt, med de riktige menneskene foran og bak kamera, lar seg gjøre å lage filmatiske mesterverk uten å ty til manusmessige c-moment. Jeg har ikke lest boken Alfredsons film bygger på, men på skjermen føles den høyst økonomiske omgangen med dialog forbannet riktig. Om sammenligninger kreves, kan Brian de Palmas Carrie være selve antitesen – lenger strekker jeg meg ikke.

Den mørke sesongen og melankolien denne fremprovoserer i et sunt menneskesinn, gjør det tvingende nødvendig for oss å kunne nyte filmer av denne typen. La den rette komme inn er i sannhet en selsom opplevelse. Det vil utvilsomt ikke være en riktig beskrivelse av den amerikanske versjonen, som visstnok skal være under planlegning.